Sandviksfløyen

Jan O. Larsen heiste flagget 17. mai  2012 kl. 07:00. Også i år var det gråvær og dessuten pøsende regn. Ikke dårlig med 53 morgenfugler. Foto: K. L.
Jan O. Larsen heiste flagget 17. mai 2012 kl. 07:00. Også i år var det gråvær og dessuten pøsende regn. Ikke dårlig med 53 morgenfugler. Foto: K. L.
Jacob Jacobsen inspiserer pilen i 1973. Han var da 65 år og blikkenslager av yrke.
Jacob Jacobsen inspiserer pilen i 1973. Han var da 65 år og blikkenslager av yrke.
Sandviksfløyen ca. 1880. Foto: BA
Sandviksfløyen ca. 1880. Foto: BA

Hvert år 17. mai kl. 07:00 heises flagget av Sandviksguttenes forening (gamlekarene til Sandvikens Bataljon.
I 2012 hadde vel 60 morgenfugler tatt turen opp i pøsende regnvær og var med å synge Fedrelandssangen og Bergenssangen. Sandviksfløyen ligger på toppen av Stoltzekleiven.
Dagens fløystang med vindpil (Pi'l som den heter blant sandviksfolk) ble reist 29. september 1879. I 1939 var Stoltzekleiven ferdig og i 1949 ble gjerdet mot stupet satt opp av Sandviksguttenes forening (les historien her).

Foreningen har i alle år holdt pilen og gjerdet ved like. Sandviksfløyen er motivet i foreningens logo. Start dagen på Pilen. Ta med spekemat og tilhørende drikke. Sist men ikke minst: Rensk opp sangstemmen og frisk opp igjen Nasjonalsangen og Bergenssangen.

Her er historien bak:

Sandviksfløyen er ikke den første i sitt slag. Repslager Stoltz (faren til Søren Stoltz, stifteren av Sandvikens Bataljon) reiste en fløy på samme stedet før Sandviken ble solgt til, og innlemmet i Bergen kommune i 1876. Men den var nok litt underdimensjonert, for en stormnatt blåste hele pilen ned. Fløy skulle man ha, så derfor gikk fire av de store i Sandviken på den tid, Rasmus Rolfsen på Elsesro, W. F. Meyer i Storemøllen, Frimann Kahrs og repslager Ditlef Bruland sammen om i samle inn penger til en ny fløy på Sandviksfjellet.

En av de første sakene Sandviksguttenes Forening begynte i interessere seg for var vedlikeholdet og eiendomsforholdet til fløystangen på Sandviksfjellet.

Repslager Jacob Fr. Bruland *) sønn av Ditlef Bruland var den som i mange år hadde hatt tilsyn med fløystangen. Nå var helsen hans dårlig, og Sandviksguttenes forening påtok seg vedlikeholdet uten kommunal bistand. For å få klargjort hvem som hadde eiendomsretten til stangen, ble rådmannen i kommunen forespurt. Han kunne ikke gi noen opplysninger om fløystangen utover det at den stod på kommunal grunn og ikke hadde vært vedlikeholdt av kommunen. Jacob Fr. Bruland, som jo måtte være den som kunne svare best på dette, ble tilskrevet av foreningen. Hans svarbrev om stangens tilblivelse er bevart i vårt arkiv(se pdf dokument nedenfor gjengitt med gammelt språk og stavefeil).
Først ble en prøvemodell i tre reist, og Oluf Hilmar med flere stod nede for i se hvordan den tok seg ut. Den endelige utgaven ble støpt hos Wingaards Jernstøperi og fraktet ut til Bruland sitt nøst i Sandviken. Videre ble den kjørt opp i Munkebotn, men derfra måtte den bæres (dette var etter at svingene opp til Meyervannet var anlagt men før veien fra demningen og opp til Midtfjellet ble bygget). Søndag 28. september 1879 samlet folk seg for å frakte fløystangen videre til topps. Lett var det ikke. Hver gang det ble gjort holdt, var det servering med heller kraftig kost, krusøl, spikkekjøtt og kringler. Vi kan trygt forestille oss at det ikke var noen bedrøvet forsamling som ved middagstider var vel framme. Dessverre blåste det så kraftig at selve reisingen av stangen ble utsatt til dagen derpå. Mandag 29. sept. ble så fløyen reist. Da fotstykket var kommet på plass, ble en liste over giverne, undertegnet av Frimann Kahrs, Ditlef Bruland (Jacob Brulands far) og W. F. Meyer, puttet i en vinflaske og firt ned i fotstykket. Deretter ble de andre stykkene skrudd sammen, og det ble ropt hurra og holdt taler. Dagen ble avsluttet med stor fest i Bruland sin reperbane (vis á vis dagens Gjensidige, bak/inne i nr. 87 "Singsing") og ølet, kringlene og spikkekjøttet, som var en gave fra høkere, bakere og bryggerier, ble satt til livs under stor stemning.

Siden har stangen stått der som et godt synlig landemerke. Barduner og sikringsgjerde er kommet til senere. Det var særlig Mathias Steen og Herman Skare i samarbeid med andre medlemmer i foreningen som sto for transport og reising av gjerdet rundt Sandviksfløyen sommeren 1949. Nå kunne også de som led av svimmelhet få nyte den storslagne utsikten. Det var nemlig mange som ikke torde gå bort på stupet hvor fløystangen står. Sandviksguttenes forening, da særlig Fredrik Skulstad og Edmund og Petter Pedersen heiste gjennom mange år flagget på Sandvikspilen hver eneste 17. mai morgen. Mellom 1928 til 1975 var det Fredrik Skulstad, som med unntak av krigsårene da fløystangen sto naken, organiserte heisingen av flagget. Han ble i 1979 utnevnt til æresmedlem i foreningen.
I dag har yngre krefter med Jan Larsen i spissen tatt over og fører denne spesielle tradisjonen videre. Oppgaven ansees så viktig at flaggheiserne (en for heising og en for firing) velges på foreningens årsmøte.

Det er vel rimelig å betrakte Bergen kommune som eier av stangen nå, selv om vi regner oss selv som rette arvtakere etter de fire som reiste den (les brevvekslingen under).

Selve pilen smøres og males på dugnad med jevne mellomrom av foreningen. Nettingen på gjerdet ble reparert mai 1969, skiftet i mai 1981 og reparert siste gang sommeren 2007. Gjerdestolper og stag til Pilen ble malt i mai 2008.

*) Jacob Fr. Bruland døde høsten 1934. Fra foreningens møteprotokoll fra styremøtet 16/10-34 fremgår det at foreningen sendte en krans til hans begravelse.




Get Adobe Reader Read file
 Brevveksling med Bergen kommune 1933 om eieforholdene til Sandviksfløyen.






Get Adobe Reader Read file
 Jacob Brulands svarbrev fra 1933 om Sandviksfløyens tilblivelse.