Om Sandvikens Buekorps. Av sorenskrjver Julius Olsen

Saagodt som alle de gutter i Sandviken, som i min barndom gik paa høiere skoler, var elever av Tanks Skole. Vi var en stor flok i forskjellige aldere fra 15 til 7 aar, men netop fordi vi levet for os selv derute holdt vi sammen i langt høiere grad end gutter av saavidt forskjellig alder holdt sammen inde i byen. Da veien fra Sandviken til skolen var lang - en god halvtimes spadsertur - pleiet vi at danne et eller flere følger. Hyppigst samlet vi os ved den nedre ende av «Lagaardsleitet», som den gang dannet skillet mellom «byen» og «Sandviken». Saa var det en morgen vaaren 1857, da vi endel hadde samlet os der og ventet paa andre, at «Dræggens Buekorps», der var stiftet aaret i forveien, kom fordi paa utmarsch med fane og trommehvirvler. Dette, som ialfald jeg da saa for første gang og neppe tidligere hadde hørt tale om, vakte vor ubeskrivelige beundring og begeistring, og da korpset vel hadde passeret, utropte jeg til de andre: «Vi maa ogsaa faa et saadant korps». De øvrige var enig, og vi besluttet at vente og se om ikke Søren Stoltz (Rebslagerens ældste søn) som var den ældste og mest ansete i denne gutteskare og i alle vore leker den selvskrevne fører, skulle komme, idet vi da vilde be ham om at sætte sig i spidsen for dannelsen av et korps. Og ganske rigtig. Han og hans et par aar yngre bror Christian kom straks efter. Ogsaa de hadde mødt Dræggekorpset og var optat derav. Søren erklærte uten nølen at han vilde sætte sig i spidsen for dannelse av et buekorps for Sandviken; og dette skete med saa stor fart at noen faa dage derefter var dannelsen paa det rene mellem os alle. Av Søren Stoltz blev det berammet et møte til konstituering. Dette fandt sted en lørdag eftermiddag i Hoffmannsgaardens (Püttergaardens) utmark paa en haug som hadde en ganske særegen form og som laa der hvor mekler Einar Eriksens villa nu ligger eller maaske en smule sydligere. Haugen var langstrakt med en skarp skrent mot sydvest. Her samlet sig oppe paa haugen under Søren Stoltz's ledelse de ældre gutter, der ansaa sig sorn selvskrevne høvdinger; og nedenunder skrænten stod saa vi yngre der skulde utgjøre «den gemene hop». Sammenkomsten fik straks navnet «Althinget»; og scnere husker jeg at vi kaldte haugen «Thingvalla».Valget eller rettere sagt «akklamationen» til Søren's forslag - hadde saadant utfald:

Chef, Søren Stoltz, da formentlig 14 aar gammel. senere fabrikkeier.
Nastkommanderende, Caspar Lossius, jevnaldrende, senere Skibsfører.
1. Løitnant, Christian Stoltr, ca. 12 aar gammel senere Prest.
2. Løitnant, Knud Klausen, 12 aar gammel, senere Literat.
Adjutant hos chefen, Hans Breder Jordan, ca. 12 aar, senere Bakermester og Kjøbmand.
1ste Fanebærer, Max Blessing. ca. 11 aar, senere Sjømand.
2den Fanebærer, Jan Jansen, 12 aar, senere Skibsfører.
1ste Underoffiser, Viktor Neuberg, 11 aar, utvandret til Amerika.
2den Underoffiser, Andreas Olsen, 10 aar, senere Skibsfører, Skibsreder.

Korpsets bueskyrtere:
Jøbrgen Andersen, 14 aar, senere Malermester.
Harald Trondsen, 12 aar, senere Ingeniør.
Johan Neeven, ca. 12 aar, død som gut.
Daniel Stoltz, ca. 7 aar, senere Kjøbmand i Trondhjem.
Daniel Stoltz, fetter av forannevnte, senere Kjøbmand.
Wilhelm J. Mohn, (C.J. Mohns Søn) ca. 11 aar, senere Kjøbmand.
Johan Mohn, forannevntes bror, ca. 7 aar, Student.
Christian Lahn, ca. 15 aar, senere Lærer.
Fredrik Lahn, ca. 11 aar, senere Sjømand.
Anton Lahn. ca. 9 aar, senere Sjømand.
Frantz Lahn, ca. 7 aar, senere Barber.
Christian Berg, (fra Biskopshavn), ca. 8 aar, senere Maskinist.
Julius Olscn. ca 8 1/2 aar, senere Sorenskriver.
Ernst Olsen, ca. 7 aar, senere Agent og Konsul.
Harald Neuberg, ca. 8 1/2 aar, utvandret til Amerika.
Oluf Jensen, ca. 8 1/2 aar, senere Skibsføbrer.
Jakob Mikkelsen, ca. 7 aar, senere Bakermester.
Christian Anfindsen, ca. 7 aar, senere Kontorchef.
Richard Aarsaeth, ca. 7 aar, senere Skibsfører.
Ole Jansen, ca. 9 aar, senere Skibsfører.
Joachim Ellerhusen, ca. 7 aar, senere Skibsfører.
Hans Dahl, ca. 8 1/2 aar, senere Offiser og Kunstmaler. Professor i Berlin.
Ellert Dahl, ca. 7 aar, senere Kjøbmand i London.
Jakob Olsen, ca. 9 aar, senere Styrmand.
Jonas Nilsen, fra byen, ca. 14 aar, senere Læge i Amerika.
Claus Gundersen, fra byen, ca. 13 aar, senere Dampskipsekspeditør.
Albert Gundersen, forannevntes bror, ca. 11 aar, senere utvandret,
Malermester og Konsul på New-Zeeland.

Der var ogsaa et par andre gutter fra byen hvis navne jeg ikke erindrer. Jonas Nilsen og begge brødrene Gundersen forlod dog korpset efter et aars forløp, formentlig for at gaa ind i andre korpser i byen. Gundersen var hovedsakelig med for at faa adgang til at lave pilekoggerne. Harald Trondsen lavet ogsaa saadanne. Paa det konstituerende møte blev vort vaaben bestemt at væere "bue", jeg har seet fremholdt, at jeg skulde ha stemt for lanse eller spyd, men jeg kan ikke erindre dette. Jeg har ialfald senere altid beklaget at korpsene har forkastet den stilfulde bue og antat som vaaben det ordinære trægevær. Buen var et vaaben, som stod høit i vor agtelse i vore guttedage. Vi mindedes ved den Einar Tamberskjælver, Robin Hood og Wilhelm Tell. Offiserene fik allerede snart laant virkelige sabler. (Borgeroffisersvaaben). Vi andre fik senere trekorder som tilleggsvaaben. Som uniform var anordnet grønt baand omkring huen og grønne render i benklærene. Senere fikk vi som galla-hodebeklædning "Chacoer" som dengang var infanteriets hodebeklædning efter fransk mønster; det franske militær var dengang under Napoleon den 3die mønstermilitæret i Europa. Vore chacoer var av pap betrukket med tynt grønt Iærred og dekoreret med sorte border av blankt papir, og med en sort knop (Pompon) fremme i toppen. Vore buer blev forarbeidet dels hos snekker Gørbitz i Sandviken.
dels hos snekker Gundersen i Hollændergaten. Skafterne var av furutræ, selve buen av asketræ, strængen av oksetarm. De blev efterhaanden mere og mere omhyggelig forarbeidet; og buens spænding blev tilslut saa stærk, at der skulde virkelig anvendes kraft paa at faa den spendt. Pilens fart og træflængde blev jo ogsaa efterhaanden større og større og flere av os hadde virkelig oppnaaet en meget respektabel færdighet som bueskytter. Vore første øvelser bestod selvfølgelig i linie-eksersits og marscher hvad jo de ældre allerede var opøvet i gjennem skolegymnastikken. Vore sammenkomster fandt sted lørdag eftermiddag i sommerhalvaaret.
Øvelserne gik for sig i baneveien for Stoltz's reperbane; og i styggeveir var repslager Stoltz, der interesserte sig for vor lek, saa liberal at indrødmme os spindeloftet i reperbanen, hvor der ikke blev arbeidet om eftermiddagen. "Huset Stoltz" var overhodet centrum for alt liv i Sandviken dengang. Familien hadde i 3 slægtsled indtat den mest fremtræedende stilling der baade i virksornhetsliv og social stilling. En gang om aaret hadde vi "fugleskyting med præmie for den som skjøt ned kronen paa fuglen. Vore marscher og utflugter strakte sig over hele Sandviksterrænget; navnlig var skogen på Neevengaarden vor tumleplas, hvor vi ogsaa drev "Indianerkrig" med kastespyd, som vi anskaffet os av Hasselbusker. Og saa var det "Ørnereiret". Det var i utmarken under Sandviksfjeldet, 2 ruiner efter "Skindflorer". Taket var raatnet bort, men murene stod igjen. Den ene laa i "Hoffmannsgaardens" utmark, den anden i "Christinagaarden"s. Denne siste var den største. Jeg erindrer at der ble sendt en deputation til gaardens eierinde Fru Prahl for at be om tilladelse til at drive leken deroppe, hvilket blev tilladt. Her foregik da formelig beleiringer med stormangrep, og mangen en fik en bule i hodet, naar han under angrepet blev kastet ned fra de flere alen høbie mure. Jeg bar i de senere aar fra Fjeldveien ofte speidet efter disse "Ørnereir" oppe i fjeldskraaningen, men ikke opdaget dem, de er formentlig nu faldt sammen. Men vi holdt os ikke alene paa land med vore leke. Sjøen var næsten like saa meget vor tumleplas. Der var jo nok av baater at faa laant derute (min far hadde hele 3 og Stoltz likesaa mange) og saa arrangerte vi kaproing; jeg erindrer specielt en 17de Mai, da vi hadde et meget stilfuldt kaproingsarrangement med utgangspunkt fra Stoltz's flagsmykte brygge og til Christiansholm og tilbake igjen, og med mange tilskuere.
Naar vi fikk vore "faner", husker jeg ikke bestemt. En blev malet av en noget ældre samtidig ved navn Johan Holm, som var lærling hos forgylder Losting, elev av Tegneskolen og en meget begavet gut. Han døde i 1864, omtrent 24 aar gammel av tuberkulose, som han hadde paadraget sig paa et trækfuldt værksted i England. Jeg tror det var denne fane som første gang blev brukt en Sankthansdag, maaske 1857, eller maaske i 1858. Korpset gik da for første gang i prosession gjennem hele Sandviksveien til stor fornøielse for befolkningen. Jeg for mit vedkommende var ikke med dengang. Jeg hadde nemlig kort iforveien gjort mig skyldig i et insubordinationsforhold, idet jeg hadde erklært mig uvillig til at utføre et eller andet som av overordnede var blit mig paalagt, og som jeg fandt under min værdighed. Som straf derfor blev jeg ekskluderet av korpset for 1 maaned. Jeg maatte staa i veien med de andre tilskuere og hadde graaten i halsen av ærgreise. Den andre fane "Ørnefanen" blev saavidt jeg husker tegnet av vor Tegnelærer paa Tanks skole, Meyer. Hvem der malte den husker jeg ikke; men maaske feiler jeg deri.
De store sammenkomster av byens korpser var i min tid endnu ikke begyndt. Men vi var dog et par gange sammen. Jeg tar neppe feil i at vi en eller to gange var med i 17de Mai processionen. Jeg erindrer meget tydelig at vi sang "Kjærringen med staven" ned igjennem Klosterbakken.
Korpset hadde en glansperiode i aarene 1857-61, men derefter gik det tilbake med det. De ældste av guttene kom snart op i konfirmationsalderen og gik da ut i virksomheter. Søren Stoltz, der blev chef efter broren, reiste til Kristiania for at forberede sig til eksamen artium. Flere andre gik ogsaa tilsjøs. Jan Jansen, Andreas Olsen m/flere. Knud Klausen kom ut i en manufakturforretning. Dette var i 1860, 61 og 62. Jeg for mit vedkommende var vistnok ikke med efter 1861. Saavidt jeg husker blev Daniel Stoltz chef efter broren Christian. Jeg var alfald ikke aspirant til stillingen, og saavidt jeg husker naaet jeg ikke høiere end til underofficer. Den 1ste trommeslager tror jeg var Harald Trondsen, som idet heletaget var meget "haandfærdig"
og forøbvrig en kjæk gut, navnlig dyktig forarbeider av pilekoggere. Sandviken var et ideelt terrain for gutteleker i det hele. Fjeld og land og sjø, alt laa aapent for os. Vi Sandviksgutter forstod ikke hvorledes gutter kunde holde ut inde i bygatene. Naar vi skulle ta længere utflugter, faldt det os aldrig ind at lægge veien gjennem byen - og "opover landet" som det het den gang. Turen gik altid til Eidsvaag og utover Aasane. Naar isen la seg paa vandene om vinteren og vinket til skøiteløp, da var det "Garpekjønnet" paa toppen av Vaabenskarsbakken, og "Langevandet" det gjaldt. Gjennem "Langevandsdalen" gik der jævnlig en sterk sno, og saa "seilet" vi paa skøiterne drevet av et lommetørkle utspent mellem to kvister, fra den
ene ende av vandet til den anden. Ja, det var hyggelige barndomsdage. Og vi maa sande det gamle vers:

Ingensreds er roserne saa røde,
og ingensteds er tornerne saa smaa,
og ingensteds er dunene san bløde
som de vor barndoms uskyld hvilte paa.

Da disse linier maaske agtes benyttet som et avsnit av "Sandvikens Buekorps historie" vil jeg til den knytte et ønske om, at det nu 70 aar gamle korps maa holde liv i sig til 100-aaret. Har det vundet frem saalangt, saa er visselig dets fremtid sikret ogsaa et stykke længere frem. Og jeg tviler ikke paa, at "Sandviksgutterne" vil formaa at holde det ilive og endog utvikle det. Under min deltagelse i 70-aars festligheterne ivaar fik jeg "syn for sagn" for at korpset av befolkningen ikke bare anskues som en "Guttelek". Den hele befolkning, kvinder og mænd,
oldinge og barn, var paa benene. Det var rørende at se "Gamlekarene", hvorav enkelte var omkring de 70 aar, samle sig om de gamle faner og leve op igjen sin barndoms glæder. Det var mig ogsaa en glæede at stifte bekjendtskap med det store musikkorps, som var sammensat av de oprindelige trompetblaasere gjennem aartierne, og som nu hadde sammenarbeidet sig til virkelig meget respektable ydelser. Hold fast paa dette, Sandviksmand og Sandviksgutter. Det vil ikke alene gi eder stof til glade minder, naar eders haar er blitt graat, men det vil ogsaa ved den selvdiciplin, som disse øvelser paalægger eder, bidrage til at opdrage eder til gode stændige borgere, der ved siden av at være selvbevidste mænd, ogsaa indser at "Samvirke gjør sterk", og at enhver, naar det hele samfunds vel og fremskridt krever det, maa indordne sine særinteresser under de mere ledende grundsætninger, der bringer det hele samfund fremover.
Og hvilken forskjel i saa mange retninger, ja i alle, fra min barndom og nu. Se bare paa skoleforholdene. Dengang var Sandvikens Folkeskole et lite skoleværelse paa den ene side av indgangsdøren i et lavt enetages hus, nu er det et oplysningens palads. Og sammen med folkeoplysningen, gaar alt andret fremover, jævnt og godt, ikke altfor store sprang, men sikkert. Og hvorledes vil saa det hele samfund se ut, la os sie om 100 aar? Jeg for mit vedkommende har det bedste haap. Ære være fremskridtet.
Bergen den 12. October 1927.
Julius Olsen.
Tilbake til oversikt