Treet vårt

I mai 1980 fikk sandviksbeboerne tilbake sitt kjære tre. Her er litt av bakgrunnshistorien sakset fra Edmund Pedersens artikkel fra heftet i forbindelse med gjenplantningen 4. mai 1980. (Bilde fra avdukingen)

Forhistorien er slik:

Før 1885, da Sandviksfjæren fikk en 50 meters kai og Sandvikstorget ble en realitet, gikk sjøen helt opp til Bakergården i Bakersmuget nr. 3, som vi har rett overfor oss her vi star. Stedet må ha hatt et vakkert utsyn utover Sandviksbukten i de dager, og det har inspirert daværende Rektor Chr. Lahn, som hadde sin bolig på Nesseberget straks nord for Sandvikstorget til å plante et tre her - et spir av en kastanje. Dette treet, som faktisk ble plantet i et smug, Bakersmuget, vokste seg stort, sterkt og vakkert, og da Sandvikstorget ble anlagt i 1885, fikk det en meget dominerende beliggenhet, og ble til megen glede for Sandviksfolket gjennom generasjoner.

Chr. Lahn, som plantet treet noe før 1885 - og som for øvrig var en av stifterne av Sandvikens Buekorps i 1857 - var en stor naturelsker, og det sies at han i sin hage på toppen av Nesseberget levet og snakket med sine blomster og trær, bade syriner og kaprifolier. Vi har trukket den slutning at treet ble satt opp før 1885 fordi det står forholdsvis godt tilbaketrukket fra Sandvikstorget, som på den tiden var overskyllet av sjøen. Treet kunne derfor ikke plantes lenger nede i det som da var fjæren. Rektor Chr. Lahn visste sikkert ikke den gangen hvordan forholdene ville forandre seg under byreguleringen, men det viste seg a være et heldig valg av sted for treets plassering. Det kom til a sta fritt og vakkert, lunende og beskyttende med en aura over seg som man sjelden finner make til. Bakersmuget, hvor vi nu står, er blant den eldste bebyggelsen i Sandviken. Etter et bykart fra 1819, tegnet av vossingen Aad Gjelle, kan man se at Bakersmuget virkelig var et smug. Det tok av fra Sandviksveien og snodde seg mellom små idylliske hager og hus helt til Fjæregrenden, der det endte nede ved sjøbodene. Navnet har smuget fått fra det gamle bakeriet som lå i bygningen vis a vis treet og som fremdeles er bevart, nu i restaurert form, men det er trolig at det har hatt den samme arkitektur hele tiden med små forandringer, og det har vært benyttet til bakeri gjennom flere generasjoner, med forskjellige eiere.

En rekke hus er blitt revet på nordsiden av Bakersmuget i årenes løp etter hvert som Sjøgaten har tvunget seg frem. Vi får et inntrykk av et slikt hus og de beskjedne forhold som småfolk levet under på den tiden. Etter et skifte som ble foretatt etter eieren av Bakersmuget 18, får vi vite at stuen sannsynligvis var utstyrt slik: Et brunmalt klaffebord og fire lærstoler, en kiste med lås og nøkkel. Den eneste gjenstand som var luksusbetont var et Nurnbergerspeil, som eneste pryd på veggene. I kjøkkengruen var det en skjæring, en liten gryte og en kopperkjel. Der var også et skap med kjøkkenservice - to tinntallerkener, seks andre tallerkener, noen fat av stentøy, en hvit kaffekanne og seks kaffekopper.

Selv om skiftet forteller om stor nøysomhet, var ikke huset av de aller minste. Når man sammenligner med de andre husene, var det av middels størrelse. I 1911-14 ble Sjøgaten ført frem langs sjøkanten og Rothaugsfjellets makt ble brutt etter i århundrer a ha lagt som en barriere mellom byen og Sandviken. Men bilen ble også sluppet løs, og allerede i etterkrigstiden var det klart at det gamle treet var truet. Trafikken gikk da opp Sandvikstorget, forbi treet og Bakersmuget 5, (Sivertsens hus), og det ble en farlig flaskehals. Huset gikk først, det ble revet, dernest var det det vakre kastanjetreets tur. Det ble imidlertid erstattet av et annet som ble plassert foran Bakerhusets hage noe lenger nede på Sandvikstorget - men Sandviksfolket var ikke helt fornøyd. Det nye treet virket liksom litt malplassert der det sto, og en fullgod erstatning for det gamle var det ikke. Pratebenken var også av aller største viktighet, benken hvor man på fine sommerdager kunne finne "Keiseren", "Håvalaien" og "Baronen" og andre som var trett av å vandre frem og tilbake på Sandvikstorget i påvente av en jobb. Her kunne de også leske sine tørste struper med en diskret halvflaske øl, som de skyndsomt gjemte under trøyen når det kom fremmede. Her satt også mødige madammer som tok seg en pust i bakken og hvilte sine trette undersåtter i solskinnet mens praten gikk, eller barnepiker med unger i barnevogner som husmoren ville ha "ut av huset" når hun gjorde rent eller fikk "maten over". Benken sto der og tok imot alle.

Da Sjøgaten ble utvidet til sitt nåværende nivå og ut- og innkjørsel fra Sandvikstorget ble sperret ved en repos, ble kommunen ved direktør Anders Kvam i Fritidsseksjonen kontaktet, og disse handlet prisverdig fort. I dag er Sandviksfolkets ønske oppfylt, og vi er så heldige å ha fått vårt etterlengtede tre med pratebenken tilbake, dog som lindetre, ikke kastanje.

Vi har også et lønnlig håp om å fortsette suksessen ved ytterligere beplantning langs reposen i Sjøgaten og dermed gi Sandvikstorget en vakker ramme og skjermbrett mot den tiltagende trafikk.

Edmund Pedersen