Friluftsliv

Jeg snører min sekk .. Bergensere og andre er i ferd med å ta opp igjen interessen for friluftsliv. Det å "gå på fjellet" som et lystbetont fenomen er egentlig av relativt nyere dato. Da bergensborgere besteg Lyderhorn på midten av 1800-tallet ble det omtalt i pressen som en bragd. Fra tiden rundt århundreskiftet kan man se bilder av pent antrukne damer og herrer på byfjellene. Da Fløibanen ble satt i drift i 1918 tok interessen for byfjellsturer riktig av.

I tidligere tider var det de som hadde et ærend som gikk i fjellet. De fleste var gjetere, bønder på vei til og fra byen og skyssfolk som fraktet post og varer. I tidligere tider var der i tillegg jegere og fangstfolk, bønder og byfolk som hentet tømmer og ved. Etter mange hundre år med rovdrift var imidlertid byfjellene snauhugd, nedbeitet og øde.

Interessen for å ta vare på helsen var økende blant middelklassen på 1800 tallet. De som ikke var fysisk utslitt etter ukens arbeid ble de nye brukerne av byfjellene. Utover på 1900-tallet begynte arbeiderbevegelsen å agitere for at også vanlige også folk skulle få styrke og sunnhet gjennom idrett og friluftsliv. Etter krigen, på 1950 og 60-tallet, nådde interessen for turgåing på fjellet toppen. I takt med velstandsøkningen skaffet imidlertid folk seg hytter og fikk andre interesser i helgene på 1970, 80 og 90-tallet.

Nå er interessen for turgåing igjen på vei opp. Det er blitt populært å gå i Stoltzekleiven og benytte andre stier nær by-bebyggelsen. Det er blant annet for å støtte opp under denne utviklingen vi har satt i gang prosjektet med å ruste opp stien og rennene i Munkebotn.