Mekanisering

I 1871 overtok familien Meyer bruket. Han satte straks i gang med å legge en rørledning fra Munkebotsstemmen til møllebruket ved sjøen, der hvor Gamle Bergen ligger i dag. Ved å installere en turbin kunne man bedre utnytte kraften i det 150 meters fallet.

Ledningen som sto ferdig på slutten av 1870-tallet besto av et 16' (406 mm) rør. Lengden var vel 700 meter. Det var satt sammen i lengder på ca. 3 meter (10 fot). Hver lengde var laget av to 4 mm stålplater som var bøyd og klinket sammen til et rør. To og to av disse rørlengdene var klinket sammen. Skjøten var forsterket med en jernring på utsiden. Disse 6 meter lange seksjonene ble påsatt flens i begge ender. Seksjonene ble så boltet sammen flens mot flens til en rørledning. Etterhvert som det oppsto lekkasjer ble rørene lappet og påsatt stadig flere jernringer. På slutten av rørets levetid (det ble fjernet på 1970-tallet) var røret perfekt som gangvei opp slukten til demningen. De av oss som benytter traseen hvor røret gikk som snarvei (i stedet for å gå svingene) sier at vi 'går røret'.

Med rørgaten oppnådde man altså å få en fallhøyde på 150 meter. I enden av denne koblet man til en turbin. Fra denne kunne ta ut mye mer kraft enn fra de gamle kvernhjulene. I starten var det antagelig snakk om direkte drift. På et senere tidspunkt ble driften lagt om ved at man koblet til en generator som omdannet rotasjonen til elektrisk kraft. Vi tror at dette skjedde i forbindelse med at man anskaffet en ny turbin (1899) og opprettet Storemøllen Patentslip & Mekanisk Verksted i 1901 (se neste kapittel: Ny virksomhet).

Storemøllen er dermed historien om det norske vannkrafteventyret i et nøtteskall.