Rettssaken

I 1916 ble Storemøllens eier stevnet inn for Bergen byrett for å ha løftet stemmene i Meyervannet nesten to meter slik at det ble vesentlig mindre overvann til Langevannet enn før. Det kom nå slikt vann "både sjeldnere og sparsommere end tidligere".
Meyer innrømmet å ha bygd på stemmene, men slik at "friskytten" i nordøstre mur var uendret. Dessuten mente han seg å ha rett til å gjøre slikt: Etter gammel sedvane skulle Storemøllens eiere ha rett til å "oppføre diker og dæmninger, hvor de fant det for godt i det nedslagsdisktrikt, som har avløp til Munkebottenvandet".

Det fremgår av sammenhengen at det hadde vært rettsaker om Langevannet både i 1884 og 1902, og at det begge ganger var tale om kunstige foranstaltninger oppe i fjellene – bl.a. renner – for å overføre vann fra Langevannets naturlige nedslag til Meyervannet. Meyer vant begge disse saker, primært fordi sakene var foreldet; det var opparbeidet hevd på forholdet. Storemøllens gamle rett til å påvirke vannføringen her oppe må også ha hatt sammenheng med at eiendomsgrensene gikk på tvers av den fysiske skråningen/vannfallet, slik at inngrepene ble gjort på egen grunn, men samtidig altså berørte en felles ressurs.

Den heving av Munkebottsvann-stemmene som ble anmeldt i 1916, skulle ha skjedd for ca. 20 år siden. Vitner påstod at det hadde skjedd i 1893–95, altså kort før Chr. Petersen overtok Eidsvåg Mølle, og mens denne var nedlagt som mølle p.g.a. økonomiske vansker. Siden begge stemmene lå like ved hovedveiforbindelsen mellom Bergen og Eidsvåg/Åsane, var det utenkelig at murearbeider som strakk seg over 2–3 år, kunne ha pågått uten at eieren av Eidsvåg fikk kjennskap til det. Dermed hadde det foreligget muligheter for å gripe inn, dog med forbehold for et midlertidig svekket eierskap! Både ut fra slike betraktninger, de tidligere nevnte eldre overenskomster/ sedvane og det forhold at inngrepet hadde skjedd for mer enn 20 år siden – dvs. var "hevdet" – fant retten å måtte frikjenne Meyer.

Fra Anders Haalands foredragsmanus "Vannkrigen i Munkebotn".