Spredte trekk fra Sandvikens historie.
Utdrag fra boken "Sandviken, bydelen og buekorpset. Forfatter: Torstein Sletten. Utgitt av Sandviksguttenes Forening i anledning Sandvikens Bataljons 125 års jubileum 17. mai 1982. Tilrettelagt for Internett av Kjell Lervik 1996.
Innhold: | Forord | Elvene | Sandviken - en bydel i Bergen | Sandvikens Bataljon |
Forord
Det skrift som nå foreligger om Sandviken og Sandvikens Bataljon, bygger i alt vesentlig på stoff som er samlet inn av Historiekomitéen av 1979 og ført i pennen av Edmund Pedersen, komiteens sekretær. Min oppgave har først og fremst vært å redigere og formulere stoffet.
Samarbeidet med Historiekomitéen har vært det aller beste. Medlemmene har gitt gode råd og pekt på detaljer som jeg med glede har rettet på. Når det gjelder den delen som omhandler selve Sandviken, har professor Knut Fægri vært så elskverdig i lese gjennom den og gitt mange gode råd. Knut Omdal har ansvaret for billedmaterialet. For all hjelp takker jeg på det hjerteligste.
Bergen i mars 1982.
Torstein Sletten
Historiekomitéens medlemmer:
Knut Gjestdal formann, Edmund Pedersen sekretær, Fredrik Skulstad, Herman Skare, Knut Omdal.
Spredte trekk av Sandvikens historie
Sandviken i Bergen har ennå ikke fått sin historie. Men det er skrevet en god del om bydelen, historiske verk og tidsskrifter, presse og andre publikasjoner. Vi har her forsøkt å samle noe av dette stoffet og har supplert det med opplysninger som bygger på personlige opplevelser.
Først skal vi se litt nærmere på bydelens topografi. Det er i første rekke elvene, jordarealet og havneområdet som påkaller oppmerksomhet.
Elvene
Vi har to store elver i Sandviksområdet. Det er Mulelven og elven fra Munkebotten til Storemøllen, som vi heretter kaller Sandvikselven. Fra middelalderen kjenner vi et elvenavn som har gitt historikerne mye hodebry, det er Gunnildarå, som etter Magnus Lagabøters bylov fra 1276 rår i nord. Det vil si at Gunnildarå har dannet grensen mot nord. Det spørsmålet som da reiser seg, er: Var Gunnildarå identisk med Mulelven eller med Sandvikselven? Lenge har det vært vanlig oppfatning blant historikerne at Gunnildarå var Mulelven. og at bygrensen gikk der. I sin bok om "Bergen, byen mellom fjellene", som kom ut til byjubileet 1970, holder Sverre Steen fortsatt fast ved denne teori, men opplyser samtidig at ikke alle er enig det. Den første som kom på andre tanker, var en anonym skribent i Bergensposten for 21. november 1862, men først da Ø. W. Grimnes i 1936-37 og Knut Fægri i 1945 hadde begrunnet den oppfatning at Gunnildarå måtte være Sandvikselven, ble det alvor i diskusjonen.
Grunnen til at Gunnildarå ble oppfattet som Mulelven, var den at bygrensen gikk der så tidlig som i 1566, og det andre momentet som talte for Mulelven, var at vedtektene av 1302 om fattiges flytting fra gård til gård, hadde Mylnudalen, dvs. Skredderdalen i dag, som nordligste stasjon. Til det er å bemerke at det ikke fantes gårder lenger nord som hadde plikt til å ta imot fattigfolk. Derfor kan denne bestemmelse ikke fortelle noe om byens faktiske nordgrense.
Argumentasjonen for at Gunnildarå var Sandvikselven, bygger på en rekke momenter. Det som først ble nevnt, var det faktum at Kristiansholm, som i middelalderen hørte til Kongsgården i Bergen, ville falle utenfor bygrenselinjen om den ble trukket fra Nordnes til Mulelvens munning, men komme innenfor hvis linjen gikk fra Nordnes til Sandvikselven. Men det som sterkest understøttet den oppfatning at Gunnildarå var Sandvikselven, er den utstrakte bruk av Gunnhild-navnet i forbindelse med dalsøkket der Sandvikselven går. Betegnelser som Gunnhilåbrekko, Gunnhildsbakken, Gunnabrekko, eller Gunnåbrekka, Gunnhildselv, Gunnilbrekka, Gulna Bækken kan dokumenteres, enten ved muntlig bruk eller fra offentlige dokumenter, helt inn i vårt århundre. Ja, det fins den dag i dag gamle sandviksfolk som har hørt sine foreldre bruke navnet Gunnhildselven om vassdraget i Munkebotten. Når dette navnet senere er forsvunnet, kan det vel ha sammenheng med det faktum, at elven er lagt i rør og derfor ikke trenger noe navn. Et annet navn som er av interesse i forbindelse med byens nordgrense er Våpnadalen. Det eksisterer ikke lenger i navnetradisjonen i Bergensområdet, men i sin beretning om Sandvikens Bataljons stiftelse forteller Julius Olsen bl.a. om skøyteløp om vinteren. "Da var det "Garpekjønnet" på toppen av "Vaabenskarsbakken" og "Langevannet" det gjaldt", skriver han. For forskere må det være av interesse å finne ut om det er sammenheng mellom Våpnadal og Vaabenskarsbakken. I så fall har vi et nytt moment som taler for at Sandvikselven var byens nordgrense fra middelalderen av. For folk flest vil det nok være av avgjørende betydning at Gunnhildsnavnet har vært knyttet til Sandvikselven og området nær den like opp mot våre dager. Derimot er det ingen tradisjon som knytter navnet til Mulelven, og derfor foretrekker vi å tro at Sandvikselven opprinnelig dannet byens grense mot nord. Dalen som Mulelven gikk gjennom, hadde flere navn i gammel tid. Den hette Mylnudal = Mølledalen, eller den kaltes Dueskarselven. Skredderdalen hører vi først om på 1800-tallet. Mulelven og Sandvikselven hadde det til felles at de egnet seg for møllebruk. De har nemlig begge årgangsvann, dvs. de hadde noenlunde pålitelig vannføring hele året rundt.
Storemøllen ved Sandvikselven er kanskje den eldste mølle i vårt land. Den var opprinnelig eiet av munkene på Milde og er nevnt så tidlig som på 1300-tallet. Senere ble den bygget på og utvidet og var atskillig større enn Småmøllen da den var på høyden av sin makt. Storemøllen kjøpte egne seilskuter til å frakte melet på, og da det ble aktuelt å reparere disse, begynte man så smått å drive en slipp og senere et mekanisk verksted i tillegg til møllen. Men rundt 1950 ble det slutt på begge deler. Møllen ble nedlagt av to grunner: Kornloven hemmet privat mølledrift, og Bergen Kommune eksproprierte vannrettighetene i Munkebotten. Slippen og det mekaniske verksted måtte gi opp fordi det ble slutt på de fiskebåtene som de hadde spesialisert seg på. Og dermed er et stort og interessant kapittel i vår bys mølle- og verftshistorie slutt.
Kvernstedene i Sandvik er første gang nevnt i 1530, og i et dokument fra 1617 omtales regulering av vannkraften i Sandvikselven og bebyggelse med møller, bryggehus og andre bygninger. Ved sjøen ligger to kornmøller og lenger oppe en koppermølle, eller et koppervalseverk som vi ville kalt det i dag. På en akvarell av J. F. L. Dreier kan vi se den ene kornmøllen på en brygge ute i sjøen. Vi hører om møller ved Mulelven alt i 1302, og i 1374 er det flere møller nede ved selve utløpet av Mulelven. Det var kornmøller, jern- og koppermøller, og det var stampemøller for tøy. Joachim Giewerdt, Baltzer Fabritius, Hans Skruemaker, Søren Sørensen og Henrich Didrichsen var mølleeiere på 1600-tallet.
15. juli 1613 skjedde det en alvorlig ulykke. Dammen ovenfor Skreddersteinen brast og rev bort borgermester Sørensens jernmølle. To unge geseller ble drept, og "en Hob Linned ble skyllet væk af Blegen". Som skyldige i ulykken fant man frem til to hekser, "Svarte Ravn" og "Kristi Jordemoder". De ble to år senere offentlig brent på Nordnes. Det var altså allerede den gang vanlig å sende tøy til vask i Sandviken, mange kvinner tjente noen ekstra skillinger på det. Senere hentet "Vannbåten" ferskvann fra elvene for å forsyne handelsskip som lå ute på reden. Det var ikke som i våre dager, da båtene bare kan legge til kai og forsyne seg fra en krane i nærheten.
(gif 41K) Småmøllen
ved Mulelvens utløp hadde pakterbolig med hage og grønne marker.
Her bodde i mange år "Pakter-Marte", som også hadde høns
og ender. Ved munningen av Mulelven var det en langstrakt sandbunn, og her
kunne både pakteren og guttene i Sandviken fiske flyndre til middag.
I dag ligger både Mulelven og Sandvikselven gjemt i rør. Men likevel kan ulykken være ute. Natten til 15. desember 1936 ble store deler av Sandviken rammet av en flomkatastrofe. Mulelven var brutt ut av sitt leie ved Persenbakken og fosset nedover Formannsvei, Kirkegaten, Aad Gjellesgt., Ekrenbakken, Ekrengaten, Gørbitzgaten og Søndre Almenning. Rekordartet nedbør de siste dagene hadde gjort elven kjempestor. Den førte med seg grus og stein, som antakelig stoppet til kanalen som fører elven under Fjellveien og ned til Småmøllen. Det ble anrettet stor skade både på hus og veier, og ca. 50 hus måtte evakueres. Ulykken krevde ikke direkte ofre, men en dame i Kirkegaten fikk sjokk og døde antakelig av det. I de distrikter som særlig ble rammet av flommen, sto vannet høyt i kjeller og til dels i første etasje. Butikker og lagre rundt Sandvikstorget ble skadd, og veistrekningen Kirkegaten - S. Almenning var blokkert. I villastrøkene lengst oppe mot Fjellveien var hager og veier ødelagt av grus og stein. Og i gatene nedenfor var veidekket revet opp, slik at det var vanskelig å ta seg frem med bil eller andre kjøretøyer - ja, til og med fotgjengere hadde problemer. Situasjonen var derfor temmelig komplisert for politi, brannvern, vann- og elektrisitetsvesen, som ble rekvirert ved midnatt. Selv elevene ved 4. divisjons skole måtte hjelpe til. Særlig ille var det i Persenbakken, der vannmassene delte seg i to: en del gikk i Mulelvens gamle leie, den andre fosset nedover Persenbakken, slik at bebyggelsen faktisk ble isolert som en øy av vannmassene. I husrekken Formannsvei 18 ble utgangene blokkert av stein og grus, og beboerne måtte reddes ut gjennom vinduene på nedsiden. I Kirkegaten sprengte vannet seg vei gjennom husene, og noen fryktet en tid for at grunnmuren ville bli undergravet og tatt av presset. Enkelte av beboerne tok det ganske rolig, mens andre hoppet ut i bare nattøyet. En eldre dame som bodde i en kjellerleilighet sammen med sin datterdatter, fikk fullstendig panikk og sprang naken ut av vinduet i vinternatten. Temmelig mørkt var det og, for gasslyktene som skulle lyse opp, var blitt revet over ende, så gassen strømmet ut og holdt på å ta pusten fra folk. Ulykken ble naturligvis snart kjent utover hele Norges land, og så langt ute som i Eikeviken fikk man telefon fra Oslo, hvor folk ville vite om deres kjære fortsatt var i live.
Sandviken - en bydel i Bergen
I løpet av de hundre år Bergen Kommune bar hatt hånd om Sandviken, bar det skjedd store forandringer. Før den tid var bydelen en blanding av by og land, rent administrativt sett. Fattigvesen og skolestell var lagt inn under Bergen by. Folk betalte fattigskatt til Bergen Kommune, men betalte ellers skatt etter matrikkelskylden til Nordhordland og var sivilrettslig underlagt sorenskriveren der.
Da Formannskapsloven ble vedtatt i 1837, ble Sandviken egen kommune sammen med Domkirkens landsogn, som omfattet Kalfaret, Lungegården. Nygård og Møhlenpris. Ca. 1870 ble Sandviken eget kirkesogn, og egen kirke for bydelen ble innviet i 1881. Før den tid hadde Sandviken tilhørt Korskirkens landsogn og var med i Bergens Stiftsprosti. Det første som skjedde etter at Bergen Kommune hadde overtatt Sandviken, var at man tok opp selve reguleringen av bydelen. En Sandvikskomité ble nedsatt for å utarbeide planer, og kaptein
E. Finne fikk i oppdrag å lage detaljplanene. Forslaget. som ble vedtatt av Bystyret i 1883, gikk stort sett ut på å anlegge 2-3 langsgående trafikkårer i Indre Sandviken, brutt av almenninger fra sjøen til fjellet. Søndre Almenning ble anlagt, men Nordre Almenning som skulle gå opp litt nord for Frydenlund, kom aldri lenger enn på papiret.
Området skulle etter planen bebygges med samme type boligblokker som ved Ladegården. Men heldigvis ble det vanskelige tider rent økonomisk etter århundreskiftet, og i 1909 hevdet Stadskonduktøren at strøket bør få en mer åpen bebyggelse. Det blir utarbeidet en ny
reguleringsplan i 1911, og den gikk blant annet ut på at strøket Amalie Skramsvei - Fjellveien skulle utlegges som villastrøk. Men før så kunne skje, måtte det mange og vanskelige forhandlinger til mellom arvefesterne og Bergen Kommune. Først ble festet innløst for Hoffmannsgård og N. Uren i 1910 og to år senere for Wilhelmineborg. Hoffmannsgård ble delvis solgt til villatomter. Etter Bergensbrannen 1916 ble Wilhelmineborg utlagt til barakker for folk som var blitt hjemløse etter brannen. Det førte naturlig nok til sterke reaksjoner blant villaeierne i nærheten. Av Frydenlund fikk Bergen Kommune overta området opp til Fjellveien, og dermed kunne villabebyggelsen i Sandvikslien komme i gang. Veiforbindelsen mellom byen og Sandviken måtte imidlertid forbedres radikalt. Inntil innlemmelsen i byen hadde veiforbindelsen gått fra Øvregaten, opp Nicolaikirkealmenning over Ladegården ned Ladegårdsbakken til Småmøllen. Så fulgte den stranden nordover til Storemøllen. En vei gikk videre til Elsesro. Nyhavn og Hellen, og en opp Munkebotten til Eidsvåg - den gamle postveien til Trondheim.
Det fantes også en Øvre Sandviksvei, som gikk opp Krugerbakken over Meyermarken, Mulen og gjennom tunet på Christinegård. Derfra gikk den mellom huset og hagen på Gloppegården, nå Heien. Mellom Christinegård og Gloppegården var det et roterende kors i gjerdet, antagelig for å hindre at dyr og kjøretøyer kom gjennom. Fra Gloppegården gikk veien ned den nåværende Formannsvei, så mellom Hoffmannsgård og andedammen på den andre siden og endte i en bratt bakke forbi Uren, Møllersalen og reperbanen, der den ved Ludebryggen møtte veien fra Småmøllen. Noe imponerende veianlegg var ikke Øvreveien - delvis bare en fotsti med plass til en trillebår kanskje. Mellom gårdene var det gjerne geiler, der folk kunne drive dyrene sine til fjells. En geil begynte i Puttergrenden, gikk oppover nord for Gloppegården og kan enda oppspores i form av en trappe ovenfor Formannsvei. En annen geil gikk oppover mellom Kahrsemarken og Brødretomten, og fremdeles er det en bratt vei fra Amalie Skramsvei opp mot Sudmannsvei.
I begynnelsen av 1870-årene begynner Bergen Kommune å sprenge ut Nye Sandviksvei rundt Rothaugen, men først like før verdenskrigen 1914-18 blir den utvidet inn i fjellet, slik at det blir plass til både sporvei og gående trafikk. Veiplanene lenger oppe vakte til dels stor strid. Det gikk greitt med Formannsvei, Uren og Frydenlundsveien, men da planene om vei over selve Christinegård ble fremmet, kom det en storm av protester, der blant annet Koren-Wiberg gjorde seg sterkt gjeldende. Det var sågar planer om sporvei over Christinegård, Formannsvei og Amalie Skramsvei, for at beboerne i de nye strøkene skulle få rimelig forbindelse med byen. Protestene førte frem - Christinegård ble reddet, og sporveisplanene ble skrinlagt for godt. I stedet ble Sandviksveien utvidet betraktelig, og det gikk i første rekke utover de gamle grendene. Sjøgaten ble ført frem til Sandvikstorget. Dermed var forbindelsen til selve Sandviken forbedret betraktelig, selv om det delvis hadde ødelagt den gamle bebyggelse. I stedet kom det opp nye boliger i denne delen av Sandviken, i første rekke arbeiderboliger.
Det begynte allerede i 1890-årene, da arvefesterne til Nedre Heien, Fæsterengen og Ekren søkte om å få eiendoms- og byggerett. Det gikk orden, og byggmester J. Nævdal, som kjøpte området, førte opp rimelige leiegårder i Ekrengaten og Aad Gjellesgate. Fagforeninger danner boligbyggelag fra 1910 av. Vi får kommunefunksjonærer i Prahlsvei, typografer i Persenbakken, mursvenner i N. Sandviksvei under Rothaugen og møbelsnekkere i Amalie Skramsvei.
Etter første verdenskrig begynner boligbyggingen for alvor å skyte fart også i Ytre Sandviken. Vi får selvbyggerhus i Nyhavn, stadig flere hus i Mollbakken, og fra 1930 av planlegges villabebyggelsen på Jægermyren og i Jægerbakken. Noe senere blir Eikeviken bebygget med villaer, og fra 1950 av og utover fortsetter villabebyggelsen nordover fra Eikeviken og nedover mot Biskopshavn. Men de nye boligstrøk i Ytre Sandviken måtte ha bedre veiforbindelse. I 1920-årene ble arbeidet med Helleveien satt i gang, delvis som nødsarbeid. og i 1930 kunne veien åpnes helt til Eidsvågsneset og videre inn til Eidsvåg. Dermed hadde Åsane fått en tidsmessig veiforbindelse med byen, og hele Sandviken ble med ett forandret fra et reisemål til et gjennomgangstrafikkområde. Hva det har medført ser vi med all tydelighet i dag, da et utall av planer diskuteres og revideres for å skape levelige vilkår for trafikkanter fra Åsane og befolkningen i Sandviken. En plan om industristrøk fra Hellen til nordre bygrense ble vedtatt i 1939, men heldigvis frafalt etter den 2. verdenskrig.