Elvene

Vi har to store elver i Sandviksområdet. Det er Mulelven og elven fra Munkebotten til Storemøllen, som vi heretter kaller Sandvikselven.

Fra middelalderen kjenner vi et elvenavn som har gitt historikerne mye hodebry, det er Gunnildarå, som etter Magnus Lagabøters bylov fra 1276 rår i nord. Det vil si at Gunnildarå har dannet grensen mot nord. Det spørsmålet som da reiser seg, er: Var Gunnildarå identisk med Mulelven eller med Sandvikselven? Lenge har det vært vanlig oppfatning blant historikerne at Gunnildarå var Mulelven. og at bygrensen gikk der. I sin bok om "Bergen, byen mellom fjellene", som kom ut til byjubileet 1970, holder Sverre Steen fortsatt fast ved denne teori, men opplyser samtidig at ikke alle er enig det. Den første som kom på andre tanker, var en anonym skribent i Bergensposten for 21. november 1862, men først da Ø. W. Grimnes i 1936-37 og Knut Fægri i 1945 hadde begrunnet den oppfatning at Gunnildarå måtte være Sandvikselven, ble det alvor i diskusjonen.

Grunnen til at Gunnildarå ble oppfattet som Mulelven, var den at bygrensen gikk der så tidlig som i 1566, og det andre momentet som talte for Mulelven, var at vedtektene av 1302 om fattiges flytting fra gård til gård, hadde Mylnudalen, dvs. Skredderdalen i dag, som nordligste stasjon. Til det er å bemerke at det ikke fantes gårder lenger nord som hadde plikt til å ta imot fattigfolk. Derfor kan denne bestemmelse ikke fortelle noe om byens faktiske nordgrense.

Argumentasjonen for at Gunnildarå var Sandvikselven, bygger på en rekke momenter. Det som først ble nevnt, var det faktum at Kristiansholm, som i middelalderen hørte til Kongsgården i Bergen, ville falle utenfor bygrenselinjen om den ble trukket fra Nordnes til Mulelvens munning, men komme innenfor hvis linjen gikk fra Nordnes til Sandvikselven. Men det som sterkest understøttet den oppfatning at Gunnildarå var Sandvikselven, er den utstrakte bruk av Gunnhild-navnet i forbindelse med dalsøkket der Sandvikselven går. Betegnelser som Gunnhilåbrekko, Gunnhildsbakken, Gunnabrekko, eller Gunnåbrekka, Gunnhildselv, Gunnilbrekka, Gulna Bækken kan dokumenteres, enten ved muntlig bruk eller fra offentlige dokumenter, helt inn i vårt århundre. Ja, det fins den dag i dag gamle sandviksfolk som har hørt sine foreldre bruke navnet Gunnhildselven om vassdraget i Munkebotten. Når dette navnet senere er forsvunnet, kan det vel ha sammenheng med det faktum, at elven er lagt i rør og derfor ikke trenger noe navn. Et annet navn som er av interesse i forbindelse med byens nordgrense er Våpnadalen. Det eksisterer ikke lenger i navnetradisjonen i Bergensområdet, men i sin beretning om Sandvikens Bataljons stiftelse forteller Julius Olsen bl.a. om skøyteløp om vinteren. "Da var det "Garpekjønnet" på toppen av "Vaabenskarsbakken" og "Langevannet" det gjaldt", skriver han. For forskere må det være av interesse å finne ut om det er sammenheng mellom Våpnadal og Vaabenskarsbakken. I så fall har vi et nytt moment som taler for at Sandvikselven var byens nordgrense fra middelalderen av. For folk flest vil det nok være av avgjørende betydning at Gunnhildsnavnet har vært knyttet til Sandvikselven og området nær den like opp mot våre dager. Derimot er det ingen tradisjon som knytter navnet til Mulelven, og derfor foretrekker vi å tro at Sandvikselven opprinnelig dannet byens grense mot nord. Dalen som Mulelven gikk gjennom, hadde flere navn i gammel tid. Den hette Mylnudal = Mølledalen, eller den kaltes Dueskarselven. Skredderdalen hører vi først om på 1800-tallet. Mulelven og Sandvikselven hadde det til felles at de egnet seg for møllebruk. De har nemlig begge årgangsvann, dvs. de hadde noenlunde pålitelig vannføring hele året rundt.

Storemøllen ved Sandvikselven er kanskje den eldste mølle i vårt land. Den var opprinnelig eiet av munkene på Milde og er nevnt så tidlig som på 1300-tallet. Senere ble den bygget på og utvidet og var atskillig større enn Småmøllen da den var på høyden av sin makt. Storemøllen kjøpte egne seilskuter til å frakte melet på, og da det ble aktuelt å reparere disse, begynte man så smått å drive en slipp og senere et mekanisk verksted i tillegg til møllen. Men rundt 1950 ble det slutt på begge deler. Møllen ble nedlagt av to grunner: Kornloven hemmet privat mølledrift, og Bergen Kommune eksproprierte vannrettighetene i Munkebotten. Slippen og det mekaniske verksted måtte gi opp fordi det ble slutt på de fiskebåtene som de hadde spesialisert seg på. Og dermed er et stort og interessant kapittel i vår bys mølle- og verftshistorie slutt.

Kvernstedene i Sandvik er første gang nevnt i 1530, og i et dokument fra 1617 omtales regulering av vannkraften i Sandvikselven og bebyggelse med møller, bryggehus og andre bygninger. Ved sjøen ligger to kornmøller og lenger oppe en koppermølle, eller et koppervalseverk som vi ville kalt det i dag. På en akvarell av J. F. L. Dreier kan vi se den ene kornmøllen på en brygge ute i sjøen. Vi hører om møller ved Mulelven alt i 1302, og i 1374 er det flere møller nede ved selve utløpet av Mulelven. Det var kornmøller, jern- og koppermøller, og det var stampemøller for tøy. Joachim Giewerdt, Baltzer Fabritius, Hans Skruemaker, Søren Sørensen og Henrich Didrichsen var mølleeiere på 1600-tallet.

15. juli 1613 skjedde det en alvorlig ulykke. Dammen ovenfor Skreddersteinen brast og rev bort borgermester Sørensens jernmølle. To unge geseller ble drept, og "en Hob Linned ble skyllet væk af Blegen". Som skyldige i ulykken fant man frem til to hekser, "Svarte Ravn" og "Kristi Jordemoder". De ble to år senere offentlig brent på Nordnes. Det var altså allerede den gang vanlig å sende tøy til vask i Sandviken, mange kvinner tjente noen ekstra skillinger på det. Senere hentet "Vannbåten" ferskvann fra elvene for å forsyne handelsskip som lå ute på reden. Det var ikke som i våre dager, da båtene bare kan legge til kai og forsyne seg fra en krane i nærheten.

Småmøllen ved Mulelvens utløp hadde pakterbolig med hage og grønne marker. Her bodde i mange år "Pakter-Marte", som også hadde høns og ender. Ved munningen av Mulelven var det en langstrakt sandbunn, og her kunne både pakteren og guttene i Sandviken fiske flyndre til middag.

I dag ligger både Mulelven og Sandvikselven gjemt i rør. Men likevel kan ulykken være ute. Natten til 15. desember 1936 ble store deler av Sandviken rammet av en flomkatastrofe. Mulelven var brutt ut av sitt leie ved Persenbakken og fosset nedover Formannsvei, Kirkegaten, Aad Gjellesgt., Ekrenbakken, Ekrengaten, Gørbitzgaten og Søndre Almenning. Rekordartet nedbør de siste dagene hadde gjort elven kjempestor. Den førte med seg grus og stein, som antakelig stoppet til kanalen som fører elven under Fjellveien og ned til Småmøllen. Det ble anrettet stor skade både på hus og veier, og ca. 50 hus måtte evakueres. Ulykken krevde ikke direkte ofre, men en dame i Kirkegaten fikk sjokk og døde antakelig av det. I de distrikter som særlig ble rammet av flommen, sto vannet høyt i kjeller og til dels i første etasje. Butikker og lagre rundt Sandvikstorget ble skadd, og veistrekningen Kirkegaten - S. Almenning var blokkert. I villastrøkene lengst oppe mot Fjellveien var hager og veier ødelagt av grus og stein. Og i gatene nedenfor var veidekket revet opp, slik at det var vanskelig å ta seg frem med bil eller andre kjøretøyer - ja, til og med fotgjengere hadde problemer. Situasjonen var derfor temmelig komplisert for politi, brannvern, vann- og elektrisitetsvesen, som ble rekvirert ved midnatt. Selv elevene ved 4. divisjons skole måtte hjelpe til. Særlig ille var det i Persenbakken, der vannmassene delte seg i to: en del gikk i Mulelvens gamle leie, den andre fosset nedover Persenbakken, slik at bebyggelsen faktisk ble isolert som en øy av vannmassene. I husrekken Formannsvei 18 ble utgangene blokkert av stein og grus, og beboerne måtte reddes ut gjennom vinduene på nedsiden. I Kirkegaten sprengte vannet seg vei gjennom husene, og noen fryktet en tid for at grunnmuren ville bli undergravet og tatt av presset. Enkelte av beboerne tok det ganske rolig, mens andre hoppet ut i bare nattøyet. En eldre dame som bodde i en kjellerleilighet sammen med sin datterdatter, fikk fullstendig panikk og sprang naken ut av vinduet i vinternatten. Temmelig mørkt var det og, for gasslyktene som skulle lyse opp, var blitt revet over ende, så gassen strømmet ut og holdt på å ta pusten fra folk. Ulykken ble naturligvis snart kjent utover hele Norges land, og så langt ute som i Eikeviken fikk man telefon fra Oslo, hvor folk ville vite om deres kjære fortsatt var i live.