Innhold

Stiftelsen av Sandviksguttenes Forening | Formålsparagrafen | Alfred Skulstad | Sandviksfløyen | Foreningens merke | Stoltzekleiven | Hytten | Idrettsplass på Stemmemyren | Rensing av Nordre Sandviksfjell | Krigsårene | Reguleringsplaner | Fjæregrenden | Friarealer for barn | Sandviksbatteriet | Nye protester | Fisketurene | Foreningen og Batajonen | Treet med pratebommen | Huset | Målsetting |

Sakset fra "Sandviksguttenes Forening 50 år", et hefte utgitt i 1981. Redaktør: Svein Tangseth. Tilrettelagt for Internett av Kjell Lervik 1996.

Tilbake til oversikt

FORORD

Da Per Pedersen henvendte seg til meg for å høre om jeg kunne tenke meg å skrive et jubileumsskrift til Sandviksguttenes Forening, var min første reaksjon, usikkerhet og reservasjon. Det var jo noen av de eldre i Foreningen som naturlig pekte seg ut til denne oppgaven. Men da flere av dem på denne tid er opptatt med å samle stoff og forfatte den etterlengtede historien om Sandvikens Bataljon og bydelen Sandviken, falt altså valget på meg.

Mitt problem har vært å plukke ut de saker som har hatt betydning for Foreningen og som også kan ha en viss interesse for beboerne i bydelen. Det har vært interessant å studere de 700-800 sider med referater gjennom 50 år - selv om det ofte var litt tungt å lære seg håndskriften til en ny sekretær.

Til slutt vil jeg ultrykke savnet av Johan Aarberg. Det var jo han som skulle ha skrevet både dette heftet og Sandvikshistorien, da hans kunnskaper om bydelen var enestående. Men heldigvis etterlot han seg notater som har vært til god hjelp under arbeidet med dette lille jubileumsskriftet.

Svein Tangseth

| Tilbake til innholdsfortegnelse |

Stiftelsen av Sandviksguttenes Forening

Halve byen og hele Sandviken heter det, og dermed har en sagt at Sandviken e nokke for seg sjøl. Sandviken lå jo så isolert der nordenfor Rothaugen under det steile Sandviksfjellet. Forbindelsen med byen var heller dårlig, enten måtte en dra sjøveien eller så gikk veien over land via den bratte Ladegårdsbakken. Denne isolasjonen resulterte i at folk i Sandviken utviklet et eget samhold seg i mellom. Først i 1876 ble bydelen innlemmet i byen, men selv lenge etter den tid, lå Sandviken der som en liten by for seg selv.

Det var i de gode gamle dager. Mye er forandret siden den gang, men enda bor det mange sandviksgutter og jenter som prøver å verne om sin særpregede bydel.

Da vi så vidt var begynte på de såkalte harde trettiårene, begynte tanken om å samle sandviksgutter, både de som bodde i bydelen og de mange som var flyttet derfra, i en forening hvis mål skulle være å arbeide for Sanvikens ve og vel. Her lar jeg Foreningens eneste gjenlevende æresmedlem og representant i det første styret, Fredrik Skulstad jr. fortelle:

I begynnelsen av 1931 var de fleste av 25 manns komiteen samlet til en liten fest i sprøytehuset. (25-mannskomiteen bestående av gamlekarer, ble på initiativ av Breder Gundersen nedsatt i 1927 for å arbeide for Sandvikens Bataljon som skulle feire 70-års jubileum samme år.)

Det var på denne festen Alfred Skulstad fremkom med tanken om å gjøre en henvendelse til gamle og nye sandviksgutter som man kunne nå, for å få dannet en forening hvor man kunne møtes noen ganger for året og treffe kamerater man ellers aldri fikk anledning til å snakke med. Tanken fikk varm tilslutning. Da Sanvikens Bataljon i mai -31 hadde rådsmøte ble det etter forslag fra kjøpmann Alfred Skulstad, nedsatt et forberedende arbeidsutvalg som fikk i oppdrag å utarbeide forslag til lover. Komiteen besto av Carl O. Carlsen, Alfred Skulstad, Sverre Andreassen, Chr. Pedersen og Georg Rosendal .

Tirsdag 2. juni som regnes som foreningens stiftelsesdag, fremla så dette utvalget forslaget sitt. Av den nystiftede forenings lover nevnes følgende: (sitat)

§1 Foreningens navn er Sandviksguttenes forening

§2 Foreningens formål er at samle ældre Sandviksgutter, fortrinnsvis tidl. medlemmer av Sandvikens bataljon, for i kameratslig samvær at opfriske gamle minder og dyrke fælles interesser.

§ 3 For at kunne bli medlem av foreningen maa vedkommende ha fylt 20 aar, untatt fra aldersgrensen er aktive offiserer (dog ikke halvtroppschefer).

§ 9 Foruten de i paragraf 2 nævnte formaal skal foreningen efter evne ogsaa støtte Sandvikens Bataljon, saavel økonomisk som med gode raad og anden assistanse, i det komite og raadsmedlemmer avgies.

Lovene ble vedtatt og foreningens første styre ble valgt.
Formann .....................Bjarne Bergesen
Varaform ....................Breder Gundersen
Sekretær .....................Einar Eriksen
Kasserer .....................Fredrik Skulstad
Styremedlem ...............Gustav Savland
Suppleanter Abr. Martin Andreassen, Jørgen Hjemdahl, Bjarne Olsen, Georg Rosendahl og Petter Pedersen. Revisorer: Chr. Tvedt og A. Wallem.

Det nyvalgte styret gikk med iver og pågangsmot i gang med sitt arbeid for å gjøre foreningen så stor og attraktiv som vel mulig.

Etter fire styremøter, for bl.a. å klargjøre program for første medlemsmøte, samlet ca. 100 forventningsfulle medlemmer seg i Hotel Rosenkrantz selskapslokaler den 26. oktober 1931.

Selveste sorenskriver Julius Olsen, en av korpsets stiftere, hadde fått æren av å åpne foreningens virke. Med sitt levende kåseri om forhold i Sandviken i eldre tider gjorde han kvelden og starten meget vellykket. Julius Olsen og broren, skipsreder Andreas Olsen, som var de eneste gjenlevende av bataljonens stiftere, ble «enstemmig og under øredøvende håndklapp og reisning av medlemmene fra sine pladser» utnevnt til æresmedlemmer i foreningen. Begynnelsen hadde uten tvil vært en stor suksess. Ryktet om det gode samholdet i den nye forening resulterte i økende medlemstilslutning i tiden fremover. Gamle sandviksgutter begynte på nytt å føle sterkere for sin gamle bydel, og med denne sterke støtten i ryggen tok foreningens styre fatt på å løse de mange saker som dukket opp i årene som kom.

| Tilbake til innholdsfortegnelse |

Formålsparagrafen

Den paragraf i lovene som vi kan kalle formålsparagrafen sier at Foreningen skal samle eldre og yngre Sandviksgutter for i kameratslig samvær å friske opp gamle minner og dyrke felles interesser. Den skal etter evne dessuten støtte Sanvikens Bataljon og avgi komite og rådsmedlemmer. Foreningen må ut fra dette karakteriseres som en selskapsforening. Den er ikke en velforening selv om den i mange situasjoner har opptrådt som en sådan. Foreningen har ofte vært frampå når det har dreiet seg om bydelens beste. Selv om de fleste av møtene i Foreningen har vært reine selskapelige sammenkomster, har jeg i denne korte historiske oversikten dog valgt å ta med noen av de sakene av allmennyttig art, som Sanviksguttenes Forening har arbeidet med gjennom de 50 år den har eksistert.

Sprøytehuset

Midt på bildet (50K) like ved lærer Lahns hage sto det før et lite hus. Dette var det gamle sprøytehuset hvor sprøyter og bøtter ble oppbevart til bruk ved ildebranner. I 1903 da brannstasjonen ble bygget, var dette overflødig og lærer Lahn fikk overta Sprøytehuset og Bergen kommune fikk Lahnenaustet. Korpset fikk leie dette gamle Sprøytehuset til oppbevaring av effekter (rundt 1927). I en del år ble valgene holdt her og den nyopprettede 25-mannskomiteen hadde sine møter her. På en fest denne komiteen holdt her, ble spiren til Sandviksguttenes Forening lagt. Det var en vårdag i 1931 da man koste seg med pølser, øl og kringler, at kjøpmann Alfred Skulstad foreslo at det ble dannet en forening for alle sandviksgutter.

Siden fikk den aktive komiteen som handler på korpsets vegne, leie Sprøytehuset helt til Breder Gundersen og Chr. Pedersen i 1938 fikk beskjed fra myndighetene om at huset måtte bort. Grunnen var at Nessebjerget skulle mineres vekk. Skraphandler Eliassen kjøpte det for nedriving, men Nessebjerget ble først sprengt vekk 20 år seinere.

| Tilbake til innholdsfortegnelse |

Alfred Skulstad

Som vi vet så var del Alfred Skulstad (bilde 38K) som sent i 1931 fremkom med tanken om å gjøre en henvendelse til gamle og nye sandviksgutter for å få dannet en bydelsforening. Denne tanken fikk varm tilslutning og arbeidet med å spore opp eldre sandviksgutter begynte. Alfred Skulstad viste igjen å være den rette mannen. Det er nesten utrolig hvor mange sandviksgutter han klarte å snuse opp. For sin innsats i denne startfasen regner vi ham for å være foreningens far.

Alfred Skulstad kom også med tanken om å ta opp korresponderende medlemmer. Han drev selv en utstrakt brevveksling med utflyttede sandviksgutter i USA. Alfred Skulstad var en mann med edle karakteregenskaper. Med sitt stillfarende vesen, sitt varme hjertelag og godhet vant han seg en seg en stor venneskare. Fra starten i -31 til sin død i 1949 levde og åndet han for Foreningen. Alltid var han villig når noe skulle gjøres men holdt seg likevel i bakgrunnen. (Formann ville han selv aldri være.)

Mange var de tjenester han ydet Foreningens medlemmer og da han i fredsåret -45 ble utnevnt til æresmedlem i Sandviksguttenes forening, var det mange som gledet seg på hans vegne.

| Tilbake til innholdsfortegnelse |

Sandviksfløyen

En av de første sakene Foreningen begynte i interessere seg for var vedlikeholdet og eiendomsforholdet til fløystangen på Sandviksfjellet.

Repslager Jacob Bruland var den som i mange år hadde hatt tilsyn med fløystangen. Nå var helsen hans dårlig, og Sandviksguttenes forening påtok seg vedlikeholdet uten kommunal bistand. For å få klargjort hvem som hadde eiendomsretten til stangen, ble rådmannen i kommunen forespurt. Han kunne dog ikke gi noen opplysninger om fløystangen utover det at den stod på kommunal grunn og ikke hadde vært vedlikeholdt av kommunen. Repslager Bruland, som jo måtte være den som kunne svare best på dette, ble tilskrevet av foreningen. Hans svarbrev om stangens tilblivelse er så interessant stoff at vi tar innholdet med her:

Sandviksfløyen er ikke den første i sitt slag. Repslager Stolzt reiste en fløy på samme stedet før Sandviken ble solgt til Bergen kommune. Men den var nok litt underdimensjonert, for en stormnatt blåste hele pilen ned. Fløy skulle man ha, så derfor gikk fire av de store i Sandviken på den tid, Rolfsen på Elsesro, Meyer i Storemøllen, Frimann-Kahrs og repslager Ditlef Bruland sammen om i samle inn penger til en ny fløy på Sandviksfjellet.

Først ble en prøvemodell i tre reist, og Oluf Hilmar med flere stod nede for i se hvordan den tok seg ut. Den endelige utgaven ble støpt hos Wingaard og fraktet ut til Bruland sitt nøst i Sandviken. Videre ble den kjørt opp i Munkebotten, men derfra måtte den bæres. Søndag 28. september 1879 samlet folk seg for å frakte fløystangen videre til topps. Lett var det ikke. Hver gang det ble gjort holdt, var det servering med heller kraftig kost, krusøl, spikkekjøtt og kringler. Vi kan trygt forestille oss at det ikke var noen bedrøvet forsamling som ved middagstider var vel framme. Dessverre blåste det så kraftig at selve reisingen av stangen ble utsatt til dagen derpå. Mandag 29. sept. ble så fløyen reist. Da fotstykket var kommet på plass, ble en liste over giverne, undertegnet av Kahrs, Bruland og Meyer, puttet i en vinflaske og firt ned i fotstykket. Deretter ble de andre stykkene skrudd sammen, og det ble ropt hurra og holdt taler. Dagen ble avsluttet med stor fest i Bruland sin reperbane og ølet, kringlene og spikkekjøttet, som var en gave fra høkere, bakere og bryggerier, ble satt til livs under stor stemning.

Siden har stangen stått der som et godt synlig landemerke. Barduner og sikringsgjerder er kommet til senere. Det var særlig Mathias Steen og Herman Skare i samarbeid med andre medlemmer i Foreningen som sto for transport og reising av gjerdet rundt Sandviksfløyen sommeren 1949. Nå kunne også de som led av svimmelhet få nyte den storslagne utsikten. Det var nemlig mange som far ikke torde gå bort på stupet hvor fløystangen står. Sandviksguttenes forening, da særlig Fredr. Skulstad og Edmund og Petter Pedersen, har gjennom mange år heist flagget på Sandvikspilen hver eneste 17. mai morgen. Dessuten måtte stangen smøres i slutten av september hvert år. Fredrik Skulstad, som for få år siden ble utnevnt til æresmedlem i foreningen, har fra 1928 til 1975 heist flagget hvert år, med unntak av krigsårene, da fløystangen sto naken. En prestasjon det står respekt av, for HUSK om kvelden måtte det jo fires!

I dag har yngre krefter innen Foreningen tatt over og fører denne spesielle tradisjonen videre. Fløystangen kneiser der oppe på stupet, og vi må ikke glemme å holde den vedlike.

Det er vel rimelig å betrakte Bergen kommune som eier av stangen nå, selv om vi regner oss selv som rette arvtakere etter de fire som reiste den.

| Tilbake til innholdsfortegnelse |

Foreningens merke

Under ser dere merket som medlemmene i Foreningen bærer. Det er et vakkert merke som viser Sandviksfløyen med Askøy i vest. Motivet omkranses av gyldne blader. Inn i fjellet er det risset foreningens stiftelsesdag; 2.6.31. Ideen til utkastet skal visstnok være Alfred Skulstads, og gullsmed Harald Larsen bearbeidet det til sitt endelige utseende.

Alt i oktober -32 foreslo Nikolai Jensen at det måtte skaffes et merke til bruk for foreningens medlemmer. Forslaget fikk i førstningen liten tilslutning bl.a. var styret foreløpig i mot et slikt merke. To år seinere foreslo formannen at merkets motiv burde vare et ørnemerke i likhet med bataljonens ørneorden. Saken ble utsatt da flere medlemmer ønsket Sandviksfløyen som motiv, og på et møte seinere på året forelå der forslag til nok et merke, denne gang av Sandviksfløyen. En tid var 5 forskjellige utkast framvist, og diskusjonen gikk livlig omkring de to alternativene: Ørnen og Sandviksfløyen. Resultatet ble at medlemmene samlet seg om Fløystangen som motiv.

| Tilbake til innholdsfortegnelse |

Stoltzekleiven.

På generalforsamlingen i juni 1935 ble det av Oluf Aagaard Johnsen framsatt forslag om at Foreningen burde ta opp arbeidet med å få anlagt vei opp til Sandviksfløyen der den gamle sti før hadde gått. Det handlekraftige styret sendte straks et brev til borgermesteren med søknad om bevilgning til fjellstien. I årene fremover ble arbeidet med å anlegge denne gangstien utført av arbeidsløs ungdom. Det var jo stor arbeidsløshet den tid og kommunen satte derfor i gang såkalt nødsarbeid.

Veien ble etter mange navneforslag kalt Stoltzekleiven etter Stoltzegården hvor den begynner. Den går først i makelige svinger mellom de høye granene, siden blir det mest trappetrinn opp gjennom urene. Av praktiske grunner er det meste av veien lagt i trapper ca. 600 i tallet og kleiven er ikke nettopp for gamle mennesker. Stoltzekleiven er blitt en severdighet da den under hele oppstigningen byr på en utsikt som ikke noen annen vei til våre fjell. Det er ikke mange byer som kan oppvise noe lignende, og det har den en rekke vidsynte menn i Sandviksguttenes forening å takke for.

Konsekvensen av herr Johnsens ide ble arbeid til mange ledige hender og en prektig vei til et av byens vakreste utsiktspunkter. Ikke minst så ga den Foreningen mot til å gå i gang med større oppgaver.

| Tilbake til innholdsfortegnelse |

Hytten

En av oppgavene for Sandviksguttenes Forening i 30-årene var arbeidet med å reise hytten «Utsikten» (46K) på Sandviksfjellet. Tomten ble gitt som gave til Sandvikens Bataljon 1927, og samme året ble det nedsatt en hyttekomite, men grunnet en modernisering av korpset som krevde store summer ble del gjort lite med hytteplanene.

En ny komite ble Oppnevnt i 1933 med Chr. Pedersen som formann. De øvrige var Rangvald og Ole Bessesen, samt Anthon Forthun. Disse satte seg det mål å få planen realisert så fort som mulig. Det måtte først skaffes penger. En børseinnsamling i Sandviksguttenes Forening resulterte i 17 kroner, som var hyttekomiteens startkapital! Av andre måter å bedre økonomien på kan nevnes salg av bidragskort pålydende kr. 5.20 og utlodding av en fullt utrustet oselver til en verdi av kr. 250.-. Inntektene kroner 1200. ville rekke til å få hytten under tak. Den dyktige hyttekomiteen sparte seg ikke og 7. juni 1936 ble den flotte Sandvikshytten høytidelig innviet.

Dagen ble feiret som seg hør og bør da nærmere 50 sandviksgutter benket seg rundt langbordene i hytten. Det ble sunget og talt, og hyttekomiteen ble behørig hyllet for en ypperlig innsats. Tross små midler klarte de å reise den flotte hytten. Da foreningen ytret ønske om å få sette ut noen trær rundt Utsikten var Bergen skog og træplantingsselskap straks på pletten med 400 furuer. I dag nesten 60 år senere har de vokst seg store og gir terrenget rundt hytten et mer lunt og koselig preg. Foreningen meldte seg samtidig inn som medlemmer i skogselskapet. Hytten bar i lange perioder vært godt besøkt, og i mange år i juni måned ble et av årets foreningsmøter lagt til Utsikten. I syttiårene begynte hytten å vise tydelige tegn til forfall, men en trofast gjeng innen foreningen har de siste 3 årene nedlagt et imponerende dugnadsarbeid.

I dag står Sandvikshytten nyoppusset og utbedret på utsiktsplatået, med en storslagen utsikt over byen og Øygarden i vest.

Sandviksguttenes forening er eier av hytten, mens Sandvikens Bataljon har bruksretten til den. Hyttekomiteen består av offiserer fra bataljonen som bl.a. har som må å holde hytten åpen for turvandrere om søndagene.

| Tilbake til innholdsfortegnelse |

Idrettsplass på Stemmemyren.

En av de viktigste fritidsaktivitetene blant ungdommen i Sandviken er idretten. Stemmemyren med sine idrettsbaner og idrettshall er midtpunktet i nesten all idrettsutøvelse i vår bydel. Få vet at initiativet til idrettsplassen ble tatt av Sandviksguttenes forening da Chr. Tvedt 25/2-1932 tok saken opp på et styremøte. Det har vært en langtekkelig sak. Neevengården ville nødig gi fra seg markene på stemmemyren uten kompensasjon. Dersom Neevengården måtte avstå Stemmemyren, ville tapet bli merkbart da gårdens dyrebesetning måtte reduseres fra 50 til 40 dyr. Pasientene fikk dessuten mindre arbeid å gjøre. Skolehagene hadde på denne tid i 1934 også inne søknad om å få overta myren.

Foreningen sendte samme år brev til Bystyret, der de sluttet seg til ansøkningen fra idrettslagene i Sandviken om idrettsplass, og understreket samtidig at den store utviklingen som hadde funnet sted i bydelen forhåpentligvis ville sette fart i planleggingen av sports- og idrettsbaner. Bjarne Bergesen var den drivende kraft bak arbeidet for idrettsplass på Stemmemyren. De bevilgende myndigheter prioriterte dog andre prosjekter i kommunen, og da arbeidet startet med noen få nødsarbeidere 1938, skred det seint framover. Grusbanen på Stemmemyren ble endelig ferdig i etterkrigsårene, men foreningen gikk videre og satte seg som mål å få gressmatte på banen. Dessuten ble Bjarne Bergesen innvalgt i en komite som skulle arbeide for en idrettshall i Sandviken. Idrettslaget Sandviken var initiativtaker med sin formann Per Pedersen ved roret. Behovet for en slik hall var skrikende, ikke bare i Sandviken, men i hele Bergen. Det skulle, som vi alle vet, gå mange år før denne drømmen ble realisert.

| Tilbake til innholdsfortegnelse |