Nye protester fra Sandviksguttenes ForeningI 1961 spurte folk i Sandviken seg om bydelens ansikt helt skulle bli vansiret før det ble tatt affære mot ufornuftig skjemmende bebyggelse. Samme år hadde en 40 m silo skutt i været uten at noen hadde fått den ringeste varsel om dette. Det hele gikk så fort at ingen fikk protestere før det var for sent. Men ikke før var byggherren ferdig, så ble det planlagt et nytt silobygg like ved siden som ville bli vel så dominerende og skjemmende for beboerne bakenfor. Folk i Sandviken var i harnisk og nå ble det protestert, bl.a. var Sandviksguttenes Forening med i rekken av protestanter, men tross protester ble utrolig nok også den andre siloen bygd.
| Tilbake til innholdsfortegnelse | FisketureneFra 1958 til i dag har Foreningen arrangert 21 fisketurer for sine medlemmer. (I 1960 ble den avlyst p.g.a. stiv kuling fra nordvest) Disse båtturene kom i stand da styret i 1958 ville forsøke fisketurer i stedet for de tradisjonelle turene til Sandvikshytten. Tanken var at da kunne flere av de eldre være med. Turen opp til Utsikten var jo ganske strabasiøs for mange. Som oftest har en lagt turene til traktene ved Geitanger i Hjeltefjorden. Det har nok hendt at fisken har glimret med sitt fravær, men det har aldri humøret gjort. Selv i sønnavind og vatten er stemningen upåklagelig under presenningen i lasterommet hvor pølser. brød, kringler og ulike forfriskninger blir servert. På bildet ser vi en fisketur til Vatlestraumen med Herman Skares båt M/K SKARE, i juni 1963. (Bilde fra turen i 1963) | Tilbake til innholdsfortegnelse | Foreningen og BataljonenForeningen verver størstedelen av sine medlemmer blant tidligere buekorpsgutter. Bortsett fra at det står i lovene at Foreningen skal støtte Sandvikens Bataljon såvel økonomisk som med gode råd, har medlemmene vist en ekte interesse for sitt gamle korps. Ved alle store jubileer har de strømmet til Sandviken for i vise sin aldri sviktende patriotisme. Særlig ved jubileene i 1932, 1947 og 1957 ble det nedlagt et stort arbeid for å gjøre dagen til et minne for livet. Avisene var fulle av lovord over sandviksguttenes spesielle evne til å skape den rette feststemning. Neste år er korpset 140 år og jubileumskomiteen som består av ca. 50 medlemmer fra Sandviksguttenes Forening og offiserer fra bataljonen, er alt kommet langt i sitt arbeid for å gjøre jubileet likeså godt, eller kanskje bedre enn 100 årsjubileet. Korpset fikk nye vindjakker i fjor, og til årets sesong ble de utstyrt med 100 nye rifler. På bildet ser vi den nesten 85 år gamle sorenskriver Julius Olsen som taler til guttene på 75 årsjubileet 1932. Han var med fra korpsets start (beretning av J. Olsen) i 1857 og begynte da sin karriere som 8 1/2 år gammel bueskytter. Året før dette bildet ble tatt, ble han utnevnt til foreningens første æresmedlem.
Sandvikstorget og Flyhavnen Sandvikstorget i begynnelsen på 50 tallet. Der fiskeskøytene ligge, og vi gutter fisket pir, mort og ål, går i dag Sjøgaten med sin larmende trafikk. Da Sjøgaten ble anlagt, ble Sandvikstorget på henvendelse fra Sandviksguttenes Forening planert og klargjort til korpsets 100 årsdag. del ble lagt oljegrus og seinere fikk en asfaltdekke. Foreningen har også kjempet mot den økende bilparkeringen på torget. Dette var (og er) til stor sjenanse for korpset, men til slutt fikk en parkeringsforbud om lørdagene i buekorpssesongen.
(Bilde av Sandvikstorget rundt 1950) (Bilde av hopen ved flyhavnen ca. 1955) | Tilbake til innholdsfortegnelse | Treet med «Pratebommen»Foreningen har gjennom årene vært mer enn en selskapsklubb der medlemmene skulle komme sammen kameratslig samvar for å oppfriske gamle minner og dyrke felles interesser. Den har også langt på vei vært en miljøskapende og kulturfrembringende velforening for bydelen vår. Særlig var foreningen flink til dette i 30 og 50 årene. I de siste årene har dog medlemmene gått aktivt inn for å bevare og forskjønne vårt nærmeste miljø. Øynene ble rettet mot Sandvikstorgets omgivelser som med sin larm og eksos fra trafikken samt sitt nakne asfaltdekke burde og måtte få en ansiktsløftning. Anders Kvam fra fritidsseksjonen ble invitert ut i foreningen vår høsten 1979. På dette møtet ble det lagt fram utkast til forskjønning av området med tre, grøntanlegg og benker. Anders Kvam «tente» på ideen, og alt samme høst ble et lindetre plantet på samme sted der det gamle kjente kastanjetreet før hadde stått. De som har vokst opp her etter krigen, husker ikke dette treet, derfor kan det være på sin plass å fortelle dets historie. I begynnelsen av 1880-årene sto treet inne i en hage. Der vokste det og trivdes helt til de regulerende makter kom og brøt seg inn i hagen og la nødvendige framkomstveier på dens grunn. Treets siste time hadde vel kommet allerede den gang dersom ikke en mann med den rette sandviksånd hadde stått fram. «Dette gamle tre, 0, la det stå.» sa lærer Lahn, og myndighetene viste forståelse og lot treet stå. Lahn kjøpte det simpelthen og ga det sandviksfolkenes varetekt. Seinere ble det vernet og hegnet om Sandvikens tuntre, og det vokste seg stort og rikt. Hver vår blomstret det og på varme sommerdager skygget greinene for dem som hadde minner å prate om på benken rundt treets fot. Så en dag i oktober 1941 skjedde det noe som fikk den mest uvørne sandviksgutt til i felle tårer. De hadde jo sett at treet ikke hadde vært så friskt siste våren, det hadde liksom skrantet, og sorgen var ekte da folk kom med sag og øks for i gjøre ende på treets dager. Det hadde stått under Sandviksguttenes Forenings særlige beskyttelse, og de gikk straks i gang med å skaffe et nytt. Trafikken hadde øket sterkt, og da kommunen planter et nytt tre 8. mai 1943, fikk det en mindre dominerende plass på Sandvikstorget. Men det nye lindetreet ble aldri en fullgod erstatning for det gamle ærverdige tuntreet. Gleden over kommunens handle kraft høsten -79 førte straks til at styret i foreningen engasjerte 76 år gamle Rangvald Bessesen; som pensjonert tømmermann var han den rette til i bygge en pratebenk lik den gamle. Og så skulle det bli fest. En herlig maidag i 1980 ble det stelt i stand fest på Sandvikstorget. Fra hele Sandviken og halve byen strømmet ung og gammel til for å se «Kvamme-treet» og pratebenken bli innviet. Mange hadde benyttet anledningen til å kle seg ut i gamle kostymer. Det var flagg og ballonger, musikkorps og munnspillorkester, småtøser og kjuagutter i alle aldre, og sist men ikke minst bataljonen i nye vindjakker. Riktig 17-mai stemning var det, og det på en vanlig mandag. Fra scenen talte og underholdt noen av initiativtakerne til denne bydelsfesten: Gunnar Forthun, Alf Hansen og Egil Larsen. De to sistnevnte debuterte til og med i radioen med sangen «Kjenner dokkar madam Felle?». Treet og pratebenken med minne tavle over madam Felle ble høytidelig avduket, innviet og bedugget med en halv pott øl. Sandviksguttenes Forening har gjort 4. mai til sin årlige «beduggingsdag». Det nye treet og foreningen er like gamle- og håpet må bli at de sammen kan vokse seg sterke og store med røtter som stikker dypt i Sandvikens grunn. I alle fall var dagen en ubetinget suksess på alle måter. Foreningen fikk blod på tann, og med Per Pedersen som primus motor gikk de så i gang med å planlegge den vellykkede jubileumsfesten for 125 års jubileet.
| Tilbake til innholdsfortegnelse | HusetI mer enn 45 år har Sandviksguttenes Forening holdt sine styremøter og medlemsmøter privat og i ulike selskapslokaler (Rosenkrantz - Logen - Gamle Bergen - Orion m.fl.). Men nå har foreningen og Sandvikens bataljon endelig fått sitt eget hus. Midt i hjertet av Sandviken ligger det; nærmere bestemt i Grendsegrænden 1, like bak tomten tidligere til Sandviken Skole. «Huset» som det heter blant sandviksguttene, tar seg godt ut der det ligger hvitmalt og velstelt like ved den trafikkerte Ekrengaten. I 1975 da det ble bestemt at huset skulle rives, var Knut Gjesdal, som i mange år hadde vært vaktmester for kommunens hus i Sandviken, våkent frempå. Han gjorde styret i Sandviksguttenes Forening oppmerksom på det som var i emning. Etter brevskriving og personlig kontakt kom en til enighet med kommunen om svært fordelaktige leievilkår. Signalet var gitt, og en trofast gjeng sandviksgutter har siden lagt ned et imponerende arbeid for å få «Huset» i den stand det har i dag. 14. juni 1977 ble det offisielt åpnet med representanter fra kommunen, bydelsutvalget, bystyret og bataljonen tilstede. Her ble de takket for sin dyktige innsats, og Arne Fosse, Dag Nilsen, og Kjell Helgesen fikk Ørneorden for sitt arbeid i «Huset». Dessuten ble Rolf Rasmussen tildelt et stort tinnfat. (Han har jo Ørneorden fra før) Mange navn kunne og burde vært nevnt i denne forbindelse. Vi vet alle å verdsette det store arbeid disse guttene har nedlagt de siste 5-6 årene. En arbeidsinnsats som har dannet grunnlaget for en helt ny holdning til Sandviken for svært mange. Dette samlingsstedet for korpset og foreningen har en uvurderlig betydning for samhold og kameratskap sandviksgutter imellom. Så vi skylder dem alle en stor takk. Johan Aarberg (en av foreningens få æresmedlemmer) holdt denne dagen en tale om «Husets» historie. Da intet menneske kan mer om vår bydel enn han, har jeg sakset følgende fra denne talen: «Da alle løse ting og tapeter, som var klistret på veggene, var fjernet, kunne vi begynne å studere huset. Veggene er liggende plank, som vi ser, og slik vil vi ha dem i fremtiden. Gulvet i den østre stuen i 1. etasje er et drygt trappetrinn høyere enn i huset ellers. Denne delen må altså være bygget til senere. På Aad Gjelles kart fra 1819 finner vi huset uten denne østre stuen. Om det den gangen var en lem, et loft, kan vi ikke vare sikker på. Huset har altså den første tiden vært av samme type som «Sypikens hus» på bymuseet «Gamle Bergen». I 1890 finner vi at prisen på huset er gått sterkt opp. Eieren, Karl Knudsen, tok da opp et stort lån. Årsaken til dette må være at det var da huset ble bygget på. Dette gjaldt ikke bare den østre stuen, men også en 2. etasje i full høyde og der til et loft på en halv etasje. På Bergen Kommunes kart av 1870 finner vi huset slik som det er i dag. I statuttene for vårt bymuseum «Gamle Bergen» står det at de gamle «Bergenshus» bør få stå i sine opprinnelige miljøer. Det står nok på sin opprinnelige plass, men det opprinnelige miljø er det lite igjen av. La oss tenke oss tilbake i tiden: På sydsiden av dette huset rente en elv, en utløper fra Mulelven, den som bar gitt Elvegaten dens navn. Ved denne elven fikk vi en grænd. Mellom denne grænden og bygrensen hadde vi eiendommen «Grændsen» hvor Ellerhusen bygget sin reperbane, altså den eiendommen som i dag dekkes av nybygget på tomten til gamle Sandviken Skole. Vi forstår da hvorfor denne grænden fikk navnet Grændsegrenden. Det var 6 hus i denne grænden. Folk i Sandviken kalte den «Haugen». Dette huset var Søndre Haugen». Nedenfor, mellom «Haugen» og Sandviksveien, lå eiendommen til madam Felle («Fellehagen») og i nord hadde vi et ganske stort dyrket område som kaltes «Ekren». En del av dette hørte til Christinegården, en del til «Nedre Heien» og en del var Festerengen. Ned gjennom Ekren rente en elv i et dalsøkk, det var Festerelven. Her var virkelig landlig idyll. Denne varte dog bare til kommunestyre beslutningen av 7. september 1896, et reguleringsutkast som gjaldt området mellom Sandviksveien, Kirkegaten og Søndre Allmenning. Ennå har vi 3 hus igjen i Grændsegrænden. Elvesuset og den gamle idyllen er borte, men når vi sandviksgutter er samlet i dette gamle huset, da synes vi at vi opplever den gamle idyllen. (Johan Aarberg døde bare fire måneder senere.) I årene som har gått har «Huset» i Grensegrenden vært svært godt utnyttet. Foruten lagerplass for korpsets eiendeler har guttene i Sandvikens Bataljon holdt sine rådsmøter her, og utenom sesongen har soldatene hatt et sted å være. Organisasjoner fra Sandviken og gamlekarforeninger i andre korps har også leiet lokalene. Og ikke minst har Sandviksguttenes Forening benyttet seg av tilbudet. I disse årene har de utenom medlemsmøter og styremøter også arrangert såkalte «Åpent Husmøter» opptil 100 ganger for Året. Her kan medlemmene stikke innom for å få seg en hyggestund med gamle kamerater. Dette at vi nå har et fast sted å samles er sikkert en av årsakene til at foreningens medlemstall har øket sterkt i det siste. Like før den offisielle åpningen var medlemstallet på 112. To år seinere var dette tallet øket til 210. Tallenes tale er klar. Sandviksguttenes Forening blomstrer som aldri før. I dag (1996) er tallet mer enn 300. | Tilbake til innholdsfortegnelse | MålsettingRegulering, sanering og en voldsom trafikkøkning har langt på vei visket ut særpreget og satt det grå hverdags stempel på bydelen i nord. Denne utviklingen er det vanskelig i stanse. Men det er i dag noe som kan gjøres, og det er i arbeide for at fremtidens Sandviken ikke må bli et anonymt sted hvor forakt for tradisjoner og mangel på sans for det som er vakkert og tillokkende skal bli enerådende. Foruten å samle sandviksgutter i kameratslig samvær, har Sandviksguttenes Forening satt seg som mål i kjempe mot forfall og dessuten hegne og verne om de verdier som enda finnes. Foreningens medlemmer utfolder en aktivitet som viser at de med våkne øyne følger med over alt for å oppfylle de mål de har satt seg: Samhold - Kameratskap - Sandvikens Vel | Tilbake til innholdsfortegnelse |
|