Sandviken - en bydel i Bergen

I løpet av de hundre år Bergen Kommune har hatt hånd om Sandviken, har det skjedd store forandringer.

Før den tid var bydelen en blanding av by og land, rent administrativt sett. Fattigvesen og skolestell var lagt inn under Bergen by. Folk betalte fattigskatt til Bergen Kommune, men betalte ellers skatt etter matrikkelskylden til Nordhordland og var sivilrettslig underlagt sorenskriveren der.

Da Formannskapsloven ble vedtatt i 1837, ble Sandviken egen kommune sammen med Domkirkens landsogn, som omfattet Kalfaret, Lungegården. Nygård og Møhlenpris. Ca. 1870 ble Sandviken eget kirkesogn, og egen kirke for bydelen ble innviet i 1881. Før den tid hadde Sandviken tilhørt Korskirkens landsogn og var med i Bergens Stiftsprosti. Det første som skjedde etter at Bergen Kommune hadde overtatt Sandviken, var at man tok opp selve reguleringen av bydelen. En Sandvikskomité ble nedsatt for å utarbeide planer, og kaptein E. Finne fikk i oppdrag å lage detaljplanene. Forslaget. som ble vedtatt av Bystyret i 1883, gikk stort sett ut på å anlegge 2-3 langsgående trafikkårer i Indre Sandviken, brutt av almenninger fra sjøen til fjellet. Søndre Almenning ble anlagt, men Nordre Almenning som skulle gå opp litt nord for Frydenlund, kom aldri lenger enn på papiret.

Området skulle etter planen bebygges med samme type boligblokker som ved Ladegården. Men heldigvis ble det vanskelige tider rent økonomisk etter århundreskiftet, og i 1909 hevdet Stadskonduktøren at strøket bør få en mer åpen bebyggelse. Det blir utarbeidet en ny reguleringsplan i 1911, og den gikk blant annet ut på at strøket Amalie Skramsvei - Fjellveien skulle utlegges som villastrøk. Men før så kunne skje, måtte det mange og vanskelige forhandlinger til mellom arvefesterne og Bergen Kommune. Først ble festet innløst for Hoffmannsgård og N. Uren i 1910 og to år senere for Wilhelmineborg. Hoffmannsgård ble delvis solgt til villatomter. Etter Bergensbrannen 1916 ble Wilhelmineborg utlagt til barakker for folk som var blitt hjemløse etter brannen. Det førte naturlig nok til sterke reaksjoner blant villaeierne i nærheten. Av Frydenlund fikk Bergen Kommune overta området opp til Fjellveien, og dermed kunne villabebyggelsen i Sandvikslien komme i gang. Veiforbindelsen mellom byen og Sandviken måtte imidlertid forbedres radikalt. Inntil innlemmelsen i byen hadde veiforbindelsen gått fra Øvregaten, opp Nicolaikirkealmenning over Ladegården ned Ladegårdsbakken til Småmøllen. Så fulgte den stranden nordover til Storemøllen. En vei gikk videre til Elsesro. Nyhavn og Hellen, og en opp Munkebotten til Eidsvåg - den gamle postveien til Trondheim.

Det fantes også en Øvre Sandviksvei, som gikk opp Krugerbakken over Meyermarken, Mulen og gjennom tunet på Christinegård. Derfra gikk den mellom huset og hagen på Gloppegården, nå Heien. Mellom Christinegård og Gloppegården var det et roterende kors i gjerdet, antagelig for å hindre at dyr og kjøretøyer kom gjennom. Fra Gloppegården gikk veien ned den nåværende Formannsvei, så mellom Hoffmannsgård og andedammen på den andre siden og endte i en bratt bakke forbi Uren, Møllersalen og reperbanen, der den ved Ludebryggen møtte veien fra Småmøllen. Noe imponerende veianlegg var ikke Øvreveien - delvis bare en fotsti med plass til en trillebår kanskje. Mellom gårdene var det gjerne geiler, der folk kunne drive dyrene sine til fjells. En geil begynte i Puttergrenden, gikk oppover nord for Gloppegården og kan enda oppspores i form av en trappe ovenfor Formannsvei. En annen geil gikk oppover mellom Kahrsemarken og Brødretomten, og fremdeles er det en bratt vei fra Amalie Skramsvei opp mot Sudmannsvei.

I begynnelsen av 1870-årene begynner Bergen Kommune å sprenge ut Nye Sandviksvei rundt Rothaugen, men først like før verdenskrigen 1914-18 blir den utvidet inn i fjellet, slik at det blir plass til både sporvei og gående trafikk. Veiplanene lenger oppe vakte til dels stor strid. Det gikk greitt med Formannsvei, Uren og Frydenlundsveien, men da planene om vei over selve Christinegård ble fremmet, kom det en storm av protester, der blant annet Koren-Wiberg gjorde seg sterkt gjeldende. Det var sågar planer om sporvei over Christinegård, Formannsvei og Amalie Skramsvei, for at beboerne i de nye strøkene skulle få rimelig forbindelse med byen. Protestene førte frem - Christinegård ble reddet, og sporveisplanene ble skrinlagt for godt. I stedet ble Sandviksveien utvidet betraktelig, og det gikk i første rekke utover de gamle grendene. Sjøgaten ble ført frem til Sandvikstorget. Dermed var forbindelsen til selve Sandviken forbedret betraktelig, selv om det delvis hadde ødelagt den gamle bebyggelse. I stedet kom det opp nye boliger i denne delen av Sandviken, i første rekke arbeiderboliger.

Det begynte allerede i 1890-årene, da arvefesterne til Nedre Heien, Fæsterengen og Ekren søkte om å få eiendoms- og byggerett. Det gikk orden, og byggmester J. Nævdal, som kjøpte området, førte opp rimelige leiegårder i Ekrengaten og Aad Gjellesgate. Fagforeninger danner boligbyggelag fra 1910 av. Vi får kommunefunksjonærer i Prahlsvei, typografer i Persenbakken, mursvenner i N. Sandviksvei under Rothaugen og møbelsnekkere i Amalie Skramsvei.

Etter første verdenskrig begynner boligbyggingen for alvor å skyte fart også i Ytre Sandviken. Vi får selvbyggerhus i Nyhavn, stadig flere hus i Mollbakken, og fra 1930 av planlegges villabebyggelsen på Jægermyren og i Jægerbakken. Noe senere blir Eikeviken bebygget med villaer, og fra 1950 av og utover fortsetter villabebyggelsen nordover fra Eikeviken og nedover mot Biskopshavn. Men de nye boligstrøk i Ytre Sandviken måtte ha bedre veiforbindelse. I 1920-årene ble arbeidet med Helleveien satt i gang, delvis som nødsarbeid. og i 1930 kunne veien åpnes helt til Eidsvågsneset og videre inn til Eidsvåg. Dermed hadde Åsane fått en tidsmessig veiforbindelse med byen, og hele Sandviken ble med ett forandret fra et reisemål til et gjennomgangstrafikkområde. Hva det har medført ser vi med all tydelighet i dag, da et utall av planer diskuteres og revideres for å skape levelige vilkår for trafikkanter fra Åsane og befolkningen i Sandviken. En plan om industristrøk fra Hellen til nordre bygrense ble vedtatt i 1939, men heldigvis frafalt etter den 2. verdenskrig.