Krigsårene

Da krigen brøt ut 9. april 1940 ble Foreningens virke midlertidig lagt ned. De alvorlige tidene tillot ikke noen form for glade sammenkomster, dessuten regnet styret med dårlig tilslutning til møtene. I 1941 ble det dog kalt sammen til møte for å få klargjort om medlemmene ønsket å nedlegge virksomheten til krigen var over. Sandviksguttenes Forening var visstnok den eneste av gamlekarforeningene som fortsatte å holde møter under krigen. Foreningens lover ble holdt, slik at saker av politisk art aldri ble diskutert. Men patriotismen og fedrelandskjærligheten var stor, blant annet ble fedrelandssangen sunget flere ganger ved høytidelige anledninger. Tilslutningen til møtene var meget god, og tilgangen på nye medlemmer var gledelig. Fra styrets side ble det lagt vekt på å gjøre kvelden så interessant som mulig. Her kunne en komme sammen til hyggelig prat med gamle kamerater, og krigens grå virkelighet kunne glemmes for en stund.

Følgende omkom ved krigshandlinger ute og hjemme: Oscar Davidsen, Eystein Jordal og brannmester Jens E. Jensen. Sistnevnte ble drept under utøvelse av sitt yrke ved flyangrep, natten til den 29. oktober 1944. Som en av Foreningens styremedlemmer hadde han vært til stede på medlemsmøte bare 2 dager før.

På første møtet etter frigjøringen leste Eilif Armand (sønn til Sverre Andreassen - begge medlemmer i foreningen) en gripende prolog for de falne forfattet av ham selv.

Ellers leser vi av protokollen at Christian Johnsen og Odd Frimann Skare hadde sittet i tysk konsentrasjonsleir, Sigurd Tonheim hadde vært internert på Grini, og rektor Stoltz, Adolf, Mathias og Petter Steen hadde blitt arrestert av tyskerne. På samme fredsmøte ble det opplyst at Alfred Skulstad under hele krigen hadde stilt fisk, gulrøtter og poteter til disposisjon for Foreningen for at prisene på måltidene kunne holdes nede på et akseptabelt nivå. For dette og mye mer ble han samme kveld utnevnt til Foreningens æresmedlem.

Krigen krevde sine ofre også blant Foreningens medlemmer. Maskinmestrene Johan Bøe, Peder J. Pedersen og Olav Larsen døde i England under krigen. Urnene ble etter krigen ført til Norge.

Forøvrig skulle vel historien om sandviksgutten Leif (Shetlands) Larsen være kjent for de fleste.

I 1943 klarte foreningen på tross av trange tider å samle inn penger til og få lagt nytt skifertak på foreningens hytte (Sandvikshytten). 2736 skiferstein, lekter, papp og andre materialer ble båret opp av medlemmene fra demningen i Munkebotn.